«En teaterkveld i ren fryd..», skrev Aftenposten..

(Publisert 3.april 2014 kl. 18.27, sist oppdatert fredag 18.desember 2015 kl. 08.11) 

– Med litt andre rytmer, litt annet tempo, og et helt annet dybdesøk i tekstene, tar Torshovgruppa hevn på alle dansebandhatere, skrev Aftenpostens Mona Levin om den nye Toshovgruppas oppsetning av Ole Ivars-musikalen «En får væra som en er» på Torshovteatret, med premiere i april 2014. — Resultatet skammer ut all forhåndsundring og ender i ren beundring.. først og fremst handler denne musikalen om teatrets eventyrlyst, om viljen forfatterne, skuespillerne, regissør og arrangør har hatt til å gå inn i danseband-universet, rytmene og rimene og finne det universelle uttrykket bak det ujålete uttrykket, skrev Levin, som skrøt litt ekstra av skuespillerne: – Rolleportrettene er så overbevisende at det er umulig ikke å bry seg. Henriette Steenstrups «Nei, så tjukk du er blitt» er en studie i sårhet, og høster trampeklapp. Midt i hennes sterke og rause uttrykk ligger en overraskende vokal poesi, nydelig i «Mitt beste sommarminne». Christian Skolmen skaper et helt menneske av mellomlederen Per, kongen av campingplassen og en skikkelig loser.. Ideene har myldret i dette samarbeidet og gir seg blant anet utslag i Bernhard Arnøs briljante A Chorus Line-sett… Lena Kristin Ellingsen får demonstrert sin musikalitet — ikke bare spiller hun fresk fiolin, men utfordrer Mari Boine på det sterkeste. En teaterkveld i ren fryd, skrev Aftenpostens anmelder.

«En får væra som en er» har tempo og driv, humor og humør, skrev Dagbladets anmelder Lillian Bikset . — «En får ..» er lettfattelig og tydelig teater, det er upretensiøst og ujålete, åpent og inkluderende. Det tar sine skikkelser og deres problemer på alvor, og det lar dem framstå som sympatiske mennesker med problemer det er mulig å løse, skrev Bikset. At problemløsningen helst er av typen «kjapp oppskrift» og at konklusjonen er i billigste laget, er til å tilgi, skrev anmelderen, som mente at under Hanne Tømtas personinstruksjon utporsjonerte Bernhard Arnø, Henriette Steenstrup, Christian Skolmen og Lena Kristin Ellingsen sine rollefigurers særtrekk og hemmeligheter, i en fin balansert blanding av selvbeherskelse og tydelighet..

– Folkelig, varmt og muntert intimteater kan en kalle det når Torshovgruppa har tatt for seg et vell av låtene til landets største danseband, Ole Ivars, skrev VGs Borghild Maaland og kastet en femmer på terningen. – Det er spunnet en historie – ikke særlig dyptpløyende – rundt sanger som beskriver kjerringer, unger, familiære basketak, gjeld, gleder og sorger; kort sagt, hverdagslivets mer eller mindre poetiske sider.. Poenget er at det er gjort med lidenskapelig og lekent alvor. Ironien er lagt igjen i en nedstøvet bokhylle.. At jeg skulle kjenne på vemodet ved å høre låta «Nei så tjukk du er blitt», trodde jeg knapt var mulig. Men med Henriette Steenstrups nydelige, nesten hudløse fremføring, løftes den så mye omtalte låta til å bli en ren musikalhit.. Et A-lag driver forestillingen fremover med liv og røre. De serverer blødmer, plattheter og svært gjenkjennbare observasjoner med humørspredende timing. Christian Skolmen serverer flest av dem. Med hele sitt kroppsspråk og stemmeleie glir han perfekt inn i rollen som kongen av campingen; den selvoppnevnte sjef, skjørtejeger og en kar som sjelden ser seg tilbake, skrev VG.

Som fortelling betraktet kommer klisjeene tettere enn fjellbekkdrinkene, og handlingen er tynnere enn høvelflis, skrev Dagsavisens Mode Steinkjer. Årets mest omalte musikal har spillevilje, sjarm og ett og annet musikalsk høydepunkt, men vokalmessig når ikke det nye Torshovensemblet Ole Ivars til adamseplet, skriver anmelderen…Torshovgruppa har sagt at de skal spille Ole Ivars’ musikk uten ironi. Den påstanden tror de vel knapt nok selv på.. Enkelte sanger er rene transportetapper, mens andre fungerer etter hensikten, lever sitt eget liv.. Humoren og de billige poengene og «sa brura»-vitsene gjentas i det uendelige, og i overgangene er det nok gapskratt til at humorshowet glatt innfris på overflaten. Men latterkulene og Henriette Steenstrups hysteriske poledans skjuler ikke det faktum at historien står til stryk, og at vokalprestasjonene og musikkarrangementene til tider er direkte fattige på «Spellemannsblod». Dermed står Ole Ivars igjen som stjernene i et show som garantert blir en suksess, uten at de involverte lever opp til Torshovteatrets generelle kunstneriske nivå av den grunn, skrev Dagsavisens anmelder..)

«Et kunstnerisk forskningsprosjekt..»

Det er midtsommeraften, og gjestene på campingplassen gjør seg klare til den store feiringa. Inn fra sidelinja kommer en ung jente, som alle lurer på hvem er. Og kanskje er ingen helt som fordommene skulle tilsi, når det kommer til stykket?

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Det har vært en lang, kreativ pause på Nationaltheatrets kunstnerlige filial på Torshov, men nå er den nye Torshovgruppa klar med noe helt nytt, nemlig Musikklab, et kunstnerisk forskningsprosjekt på musikkteater, som de kaller det der i gården.
Her skal de eksperimentere med musikken i teatret og teatret i musikken, ifølge forhåndsomtalen i 2014. Og aller først byr de på en real utfordring: dansebandet Ole Ivars – som i år har 50-årsjubileum.

Bare fordommer?

Den forrige Torshovgruppas Komilab-serie ble jo en knallsuksess, kan de nye kostene koste like godt? Noen vil si at Ole Ivars som musikk-teater, det er en skikkelig nøtt. Men er det bare vi som er fordomsfulle? Som hos gode forskere er det nysgjerrighet som er drivkraften. Hva er det med Ole Ivars som fenger så mange? Mens danseband av noen oppfattes som lavkultur, kan Nationaltheatret gi inntrykk av finkultur. Står myter for fall?, spurte den nye Torshovgruppa.

Genuin musikkglede

–  Ole Ivars er jo først og fremst et band som sprer genuin musikkglede, som får folk til å danse. Dette må møtes med inderlighet – ikke ironi. Samtidig skal vi ta med oss den kunstneriske eksperimenteringen som kjennetegner Torshovteatret, forklarte skuespiller Bernhard Arnø.

Han hadde med seg skuespillerkollegene Henriette Steenstrup, Christian Skolmen, Lena Kristin Ellingsen og musiker Simon Revholt på prosjektet. Alle har et nært forhold til musikkteater. Nå skulle de ta uttrykk som vanligvis framføres i et stort format, ned i en intim setting.

Stafettpinnen

– Mens den forrige Torshovgruppa gjorde suksess med sitt komilab-prosjekt – der de utforsket komediens ytterpunkter og brukte en del musikk – tar vi stafettpinnen videre. Vi utforsker musikkteatret og bruker en del humor, sa Arnø.

PS: Dette er en ny versjon av en historie som ble trykket i oktober 2013.. 9. juni 2016 kommer oppsetningen tilbake til Nationaltheatrets Hovedscene.. Red.

Dette innlegget er allerede blitt lest.27571.ganger