En femmer til Fugle-tribunalet: «En utmattende god forestilling», mente VG..

(Publisert mandag 23.mars 2015 kl. 11.22, sist oppdatert mandag 15.juni kl. 16.35)

Det Norske Teatrets dramatisering av Agnes Ravatns roman Fugletribunalet fanger ikke opp den subtile kritikken av den romantiske kjærligheten i romanen, den forkleiner karakterene, mente Aftenpostens anmelder Therese Bjørneboe etter premieren. I juni stakk hovedrolleinnehaver Marie Blokhus av med Heddaprisen 2015 for beste kvinnelige skuespiller for sin innsats.

– For Agnes Ravatn har begått kunststykket å skrive en roman i et spenningsfelt mellom Jane Eyre, og en nærmest Priklopil og Kamputsch-aktig psykothriller. Den romantiske kjærlighetsmyten dreier seg jo ikke bare om idealiseringen av kjærligheten – paret skal også isolere seg og dyrke forholdet.

Forkleiner

– På Det Norske forkleines karakterene. Men som kritikk av unge kvinners evne til å umyndiggjøre seg selv fungerer det som vellykket satire, mente anmelderen i mars…

– (Regissør) Marit Moum Aunes styrke og regisignatur ligger i et ofte ekspressivt, teatralt formspråk, og oppsetningen er på sitt beste i øyeblikk hvor de fysiske arrangementene oversetter det uuttalte eller ubevisste..

– Men å løfte «undertekst» opp i dagen har også som resultat at (hovedkarakterene) Allis (Marie Blokhus) og Sigurd Bagge (Niklas Gundersen) blir fremstilt karikerende. Det er som om vi er i Få meg på, for faen, som Moum Aune hadde stor suksess med, nettopp på Det Norske. Men den bramfrie stilen bryter med det «blyge» i romanen, Ravatn unngår å skildre sex, skrev Bjørneboe..

Utmattende god forestilling, mener VG

Denne teateroppsettingen er så søkklastet med romanens innhold, at det er helt på grensen til det scenisk bærbare, særlig helt mot slutten. Men det holder; Det norske teatret presenterer en utmattende god forestilling, skrev VGs Jon Selås.

Temaene hører til dramatikkens grunnelementer: Skyld, skam og soning. Allis er noen-og-30, historiker, TV-kjendis og offentlig ydmyket etter å ha hatt avslørt sex med selveste kringkastingssjefen; lå hun seg simpelthen til sitt livs berømmelse?

Hun lå seg i alle fall til sitt livs nederlag. Og i skammens villfarelse søker hun seg en slags huspost hos en merkelig eneboer, med hemmeligheter kanskje større og mørkere enn Allis selv. Bare fuglene vet.

Det blir en spenstig sjangerblanding ut av dette; delvis bekjennelseslitteratur, delvis (nesten) komedie, delvis heimstaddiktning, delvis erotikk, delvis drømspill, delvis thriller, delvis horror.

Modig og perfekt

Marie Blokhus er modig og perfekt som Allis, Niklas Gundersen en åresprengt mørkets atlet av et mannfolk. De spiller, meisler, sloss og kler av seg en meget sammensatt og til slutt nattsvart beretning, som midt mellom flirfull forfengelighet og forferdelige forbannelser likevel gjenskaper noe dypt gjenkjennelig og – faktisk – underholdende. Dette er helt et klar «må-se» for alle teaterinteresserte; oppfinnsom og meningsfull «nordisk noir» – ikke på film, men på scene, mente VG.

Utvider og utvikler, skrev Dagbladet

Dagbladets Lillian Bikset mente Ingrid Weme Nilsens dramatisering og Marit Moum Aunes iscenesettelse av romanen utvider og utvikler forståelsen av Allis Hagtorns psykiske tilstand, og av dynamikken mellom henne og Bagge. 

– Det som i boka er intelligente antydninger blir i sceneversjonen til billedrik, innsiktsfull kompleksitet. Dramaturgien vektlegger det klaustrofobisk isolerte i situasjonen. Dette gjør «Fugletribunalet» til en psykologisk thriller der «psykologisk» og «thriller» er like viktige ord.

Pinlighetshumor

– Innslag av empatisk ladet pinlighetshumor – et kjennetegn for Ravatn så vel som for Aune og Nilsen – forløser ikke spenningene, men opprettholder dem. Fuglesymbolikken fra boka er i teaterversjonen gitt enda flere lag, i dramaturgi og i visuell og lydlig framstilling, mente Dagbladets Lillian Bikset.