«Musikalsk innertier, umotivert regi,» mente Aftenposten..

(Oppdatert søndag 18.mai klokka 23.50: Spriket mellom troverdig fiksjon, og lutter hugskott og innfall, ble på mange måter «Den flyvende Hollender»s bane, skrev Dagbladets anmelder Ståle Wikshåland etter premieren på Wagner-klassikeren på Bjørvika-operaen.  – Det ble et noe selsomt møte med Wagners første, store suksess. Kanskje først og fremst fordi Wolfgang Gussmanns scenografi og kostymer så bastant brakte tankene hen til eventyret om skjønnheten og udyret. Terje Stensvold agerte Hollenderen i (fuske)pels, sminket til en karikatur, alt mens Erika Sunnegårdh på sin side agerte den rene uskyld, hjelpeløst fortapt allerede før første blikk. Andreas Homokis regigrep gjorde det ikke mye bedre. Alt mens herre- og damekoret sang om seilas og storm, var det kontorister vi så, i travel gjerning. Så når kontoristene falt om kull fortonte de seg, ja nettopp som fulle sjøfolk. Det hjalp ikke mye på troverdigheten at Wagners syersker, som sang om å spinne, også viste seg å være – kontordamer. (Eller omvendt), skrev Dagbladet. Spriket mellom hva vi så og hva vi hørte kom aldri ut av spagaten. Kan Wagners musikk overleve i slike omgivelser? På en måte kan den faktisk det. Den er suggestiv og effektfull — om enn en smule repetitiv. Terje Stensvold som Hollenderen har på mange måter en imponerende baryton som kom gjennom, om enn regien gjorde ham til mye av en klisjé. Men han hadde også en tendens til støtvis å skli inn i hver tone, på en måte som stykket opp melodilinjen, og også tendenser til et voldsomt vibrato. I sum gikk det ut over intonasjonen. Sopranen Erika Sunnegårdh som Senta sang praktfullt. Hun skal ikke på noen måte lastes for ikke å makte å synge seg ut av det klisjépregede ved Homokis regi, skrev Ståle Wikshåland.
Oppdatert mandag 19.mai klokka 14.30: – Forestillingens stjerne, og med rette, er Terje Stensvold, skrev Aftenpostens anmelder, Maren Ørstavik, under tittelen Fabelaktige prestasjoner, umotivert regi.. – Denne forestillingen omtaler han som sin siste, og det er trist. Fra første tone viser han Hollenderens fulle dybde – den evige pinselen som forbannet sjøfarer, og den umettelige lengselen etter en uoppnåelig frelse: Å finne en kvinne som kan gi ham evig troskap, skriver Ørstavik, som mener man skal lete lenge etter maken til varme, kraft og sansbar lengten som i Stensvolds stemme, samt en sjeldent rolig og naturlig vibrato som man skal lete lenge – veldig lenge etter. – Den wagnerske dramatikken er også godt ivaretatt av operaorkesteret, skrev anmelderen. – Verre er det med det sceniske. Selv om det er få som i dag forholder seg til Wagners omhyggelig utarbeidete sceneanvisninger, skjer det mye tilsynelatende umotivert i Homokis regi.. Oppsetningen virker hverken å være skarp nok til å være satirisk, eller åpen nok til å gi rom for en alvorlig tolkning, skrev Aftenpostens anmelder, som imidlertid mente at med Magne Fremmerlid som skipsreder-brumlebass og Erika Sunnergårdh som spikrer hver og en av Wagners ubarmhjertig lyse toner, var den musikalske siden av saken en klar innertier..)

Veteranen Terje Stensvold sier farvel til operascenen..

Når 70-åringen Terje Stensvold gir seg etter 42 år som operasanger, med rollen som Hollenderen i Richard Wagners Den Flyvende Hollender, med premiere på Bjørvika-operaen fredag, er det helt uten sentimentalitet, for nå er alle hans mål som operasanger er nådd.
Nå frister det mer å løfte røret når barnebarna ringer enn når en operasjef tilbyr en Wagner-rolle.

Det var bare såvidt han ble operasanger, skrev de i operaens forhåndsrapport  foran premieren. «Dette passer jeg ikke til!» sa han til seg selv etter solistdebuten ved Den Norske Opera i 1972. I rollen som Zuniga i Carmen entret han scenen i taktfast marsj med barnekoret.
Knærne klapret som kastanjetter av ren og skjær skrekk, og det skulle gå et helt år før han nøt å stå på scenen.

En besynderlig fremmed

Så hva er Wagners Den flyvende hollender? Ett av skipene til rederen Daland blir tatt av storm og drevet inn i en avsidesliggende bukt. Her møter han en besynderlig fremmed (Stensvold) som flakker hjemløs rundt i verden. Den fremmede tilbyr Daland store rikdommer hvis han kan få nattely hos ham.
Daland går gladelig med på det, ikke minst fordi denne tilsynelatende eventyrlig rike sjømannen vil be om hans datter Sentas (Erika Sunnegårdh) hånd.

Senta skaper uro i farens hus da hun synger den skremmende og rørende balladen om den flygende hollender. Hun er overbevist om at historien er sann, og at hun selv er kalt til å frelse den ulykksalige mannen fra hans skjebne.

Svermeriske tanker

Jegeren Erik (Henrik Engelsviken), som elsker Senta, er lei av at hun tenker svermeriske tanker om hollenderen. Han er bekymret for at faren snart vil gifte henne bort, og forgjeves krever han at hun skal gå med på å legge inn et godt ord for ham hos Daland.

Daland kommer med den fremmede sjøfareren, og Senta gjenkjenner straks mannen hun har gjort det til sitt livsmål å frelse. De to blir snart fortrolige, og Senta sverger hollenderen evig troskap. Daland forstår at det innbringende ekteskapet er innen rekkevidde.

Troskapsed

Sjømennene feirer at handelsskipet har vendt tilbake, og med sin løsslupne oppførsel provoserer de frem ødeleggende og skremmende krefter.

Erik forsøker enda en gang å vinne Senta og minner henne på at hun en gang for lenge siden sverget ham evig troskap. Hollenderen har lyttet til samtalen i smug og innser at betingelsen for at han skal bli frelst, er umulig å oppfylle. Senta besegler sin troskapsed med døden.

Dette innlegget er allerede blitt lest.21054.ganger