FEVER THREAD: Det finnes flere åpenbare paralleller mellom billedkunsten og poesien. Ikke minst er begge henvist til en plass i medias og offentlighetens dødvinkel, skriver kunstkritikk.no denne uka i omtalen av utstillingen Fever Thread på galleriet 1857 i det gamle trelastlageret i Tøyenbekken 12..

I medias og offentlighetens dødvinkel..

Det finnes flere åpenbare paralleller mellom billedkunsten og poesien. Ikke minst er begge henvist til en plass i medias og offentlighetens dødvinkel – en skjebne som kanskje skyldes noen av egenskapene de deler.

Det skriver anmelderen Stian Gabrielsen i sin omtale av den nye utstillingen på det Grønland-baserte kunstgalleriet 1857, med tittelen Fever Thread, i ukas utgave av kunstkritikk.no.

DIKTUTSTILLING: Fever Thread er et antall dikt, i glass og ramme, hengt opp i et lite skur av isopor og gips holdt sammen av et japansk-inspirert skjelett i brent tre, og skuret er altså i sin tur plassert i denne svære betongbunkeren..

 Forbrødring

— Men der poesifeltet i det minste forholder seg til et begrenset utbud av medier er billedkunsten fri også fra denne begrensningen. Dermed er det naturlig at en eventuell forbrødring mellom de to finner sted i gallerirommet, ifølge Kunstkritikks anmelder.

Og som sagt, så gjort: Fever Thread er et antall dikt, i glass og ramme, hengt opp i et lite skur av isopor og gips holdt sammen av et japansk-inspirert skjelett i brent tre, og skuret er i sin tur plassert i den svære betongbunkeren som i sin tid var et trelastlager i Tøyenbekken 12, og som altså nå er galleriet 1857.

Kuratorene setter premissene

Jan Erik Vold og Gunnar Wærness er de eneste norske blant poetene, de andre er Anne Carson, Eduardo C. Corral, Geoff Hilsabeck, Gerard Manley Hopkins, Kim Hyesoon, Marzanna Kielar, Lisa Jarnot og Manuela Leinhoß.

Poesien er altså nå, bemerker kunstkritikks anmelder, et utstilt objekt: Poetene overlater diktene sine til de to kuratorene på galleri 1857 – Steffen Håndlykken og Stian Kluge – i bytte stiller galleriet tittel og pressemelding til rådighet for poesien.
— Spørsmålet er om ikke jevnbyrdigheten i denne byttehandelen er av skinn-karakter; det er ingen tvil om at kuratorene setter premissene, så lenge poesien er trygt forvart i glass og ramme, skriver Gabrielsen..

Konservativt poesibegrep

— Gallerirommet fungerer for anledningen som en slags entré, der man i tillegg til pressematerialet også finner fire små, lave trebord med hver sin skrivebordslampe. Denne installasjonen er tenkt, antar jeg, som et ordløst anslag – en refleksjon over det som stilles ut, skriver Gabrielsen.
De lange, leddede lampearmene som kroker seg over bordkanten og ut i rommet kan sees som representasjoner av den lesende (krokryggede) betrakteren. Allerede her aner man omrisset av det lett konservative poesibegrepet som utstillingen hviler på, skriver anmelderen.

Mer samtidskunst?

— Poesien i utstillingen spenner et drøyt århundre…Om man skal si noe om utvalget må det være at det representerer en nokså konservativ gestaltning av diktets metodiske og komposisjonelle muligheter. Man kunne sett for seg at kuratorene, når de først skulle tematisere poesi i en kunstutstilling, ville valgt diktere som forsynte seg mer fra samtidskunsten og poesiens delte repertoar, men da ville jo den viktige forskjellen mellom poesien og billedkunsten, som er en av utstillingens sentrale teser, også blitt visket ut, heter det i kunstkritikks anmeldelse.