Aftenposten: «Overbevisende og annerledes..»
Dagbladet: «Det handler om å miste..»
VG: «Det finnes umusikalske brudd..»

(Publisert søndag 16.oktober 2016 kl. 10.38, sist oppdatert mandag 17.oktober kl. 08.40)

Jon Fosses tidløse livsbetraktninger utspilles i et fascinerende scenerom. Mye er fint vevd sammen, men det finnes umusikalske brudd, mener VGs Borghild Maaland og kaster en firer på terningen til Fosses Draumen om hausten på Det Norske Teatret, med premiere onsdag.

– Trine Wiggens regi viser at dette klassiske Fosse-stykket også kler et stort scenerom. Scenografien (av Milja Salovaara, red.anm.) er lekker og innbyr til den høstlige melankoli som handlingen på sett og vis spinner rundt, skriver anmelderen.
– Få kan som Fosse si så mye med så få ord om livets tilfeldigheter, og om hvor gode vi er til å få sagt ting gjennom det usagte. Han skriver om årene som går,  at ingenting er fast, alt er i bevegelse.

Tekstlig flyt

– Et godt stykke på vei formidles denne tekstlige flyt fra skuespillerne, skriver Maaland. Det tidløse og gjenkjennelige formidles i særlig grad i den samstemte kvartetten Gard Skagestad, Iren Reppen, Sara Khorami og Audun Sandem.
– De fire spiller paret som møtes på en kirkegård, og som gjenopptar et forhold, selv om mannen er gift. Balansen mellom en leken tone, småflørt, alvor og angst – både gjennom sitt første møte, og senere i livet, er nydelig, mener anmelderen. 

– Mannens mor representerer alle de klandrende stemmene, de som avfyrer anklager med en tone av indignasjon som er giftigere enn selve ordene. Janny Hoff Brekke gjør rollen som moren til en nokså karikert skikkelse, skriver Maaland, som likevel mener at den drøyt timelange forestillingen er en god påminnelse om hvilken stillferdig kraft som ligger i Fosses poetiske verden.

– Han kan ramse opp dagliglivets bedrøvelige klisjéer og gjenta dem etter en pause, slik at de blir som muntre vers i et refreng. Og han kan si noe om livet på følgende måte:

«eit liv er ein himmel med skyer på før mørkret kjem»

«..det stoff som brustne drømmer veves av..»

– De er det stoff som brustne drømmer veves av, menneskene i Jon Fosses Draum om hausten. Følsomme, keitete, men imøtekommende, forsøker de å nærme seg hverandre, å åpne seg. Noen ganger feiler de, skriver Dagbladets Lillian Bikset og kaster en femmer på sin terning.

– «Draum…» beskriver en serie møter mellom mennesker. De kan tolkes konkret, bare med alt som skjer mellom møtene utelatt, men de kan også være fantasier om slikt en kunne ha tenkt, sagt eller gjort, i treff som kanskje og kanskje ikke skjer, skriver Bikset.

Et menneske i utakt

– Trine Wiggen og hennes dramaturger, Ingrid Weme Nilsen og Anders Hasmo, har abstrahert handlingen videre ved å dele rollene som mann og kvinne i to. Han spilles av Gard Skagestad og Audun Sandem, hun av Iren Reppen og Sara Khorami.

– Det handler om å miste. Å miste mening, og å miste mennesker. Kanskje også om gradvis å miste seg selv, til depresjon eller demens. I manns tilfelle: Depresjon. I hans mors tilfelle: Demens. Ikke at det heller er sikkert, at mor er dement. Kanskje er det i stedet slik at det bilde vi ser av henne, er sønnens bilde av henne som et menneske i utakt.

Uansett er hun – nyansert uberegnelig spilt av Janny Hoff Brekke – en nøkkelperson også til forståelsen av ham. I møtene dem imellom, og mellom henne og de øvrige, ser vi hans opprør og dårlige samvittighet, hans valg og hennes mening om valg han heller burde ha tatt. Hun, uimottakelig, blir en ekstra påpekning av de andres mottakelighet, skriver Dagbladets anmelder.

Overbevisende og annerledes, skriver Aftenposten

Skuespiller Trine Wiggens regidebut gir både en overbevisende og annerledes tolkning av Jon Fosses drama fra 1999, Draum om hausten, skriver Aftenpostens Mona Levin. Først og fremst synes hun å gå for den menneskelige komedie. Hun henter frem alt som finnes av humor i Fosses mangetydige tekster, mener anmelderen.

– Hun er ikke så monomant opptatt av pausene som mange andre regissører har vært. Dialogen flyter ganske kjapt, det gjør situasjonene mer akutte, hendelsene mer forståelige. Samtidig tilfører musikk og koreografiske elementer et sterkt poetisk innhold – stemningen i de flytende situasjonene og bevegelsene er fint tilpasset rytmen i Fosses tekst, skriver Mona Levin.

– Draum om hausten har ingen egentlig handling, men får det gjennom gjentagelsen av ord og hendelser gjennom et liv, flere liv, en begravelse, flere begravelser. Omgivelsene, en kirkegård i regn, og Gaute Tønders musikk – nesten umerkelig og følgelig perfekt teatermusikk – er jo ikke direkte humoristisk, men avkledningen av menneskenes språk og kroppsspråk er. Sånn er det vi snakker, og sånn er det vi ter oss, mener anmelderen.

– Vi svikter, glemmer, elsker, hater, lyver for oss selv og andre, forfører og forføres, bryter ut av det hellige ekteskap, lar gamle foreldre sitte alene. Og vi møtes i begravelser av familiens gamle, eller de unge, og til slutt oss selv. Tiden bare går. Årene bare går. Livet og døden er ett. Kjærlighet og død er alt vi har. Og dårlig samvittighet.

– Som den ganske perfide moren (hun kunne vært tatt rett ut av et sørstatsdrama), er Janny Hoff Brekke navet i komedien, i tragedien. Med blikk, ord og anklagende smil, skyver hun alle fra seg, strør hun salt i alle sår, kanskje for å overleve smerten selv – og noen ganger helt på kanten. Bernhard Ramstad er den tålmodige, nedtråkkede faren. Milja Salovaaras kirkegård i regn er trøstesløst vakker og understreker både menneskenes forgjengelighet og indre liv. For mens vi lever skal vi alle dø, skriver Aftenpostens anmelder.