«Mor Courage var ment som en advarsel til skandinaviske foretak som håpet å sko seg på krigen..,» skriver Aftenposten

(Publisert fredag 13.februar 2015 kl. 09.09, sist oppdatert tirsdag 17.februar kl. 08.58)

– Ane Dahl Torp har kjeften full av gulltenner og en zombie-aktig øyensminke. En blodsuger og krigshyene i popfasong, skriver Aftenpostens Therese Bjørneboe etter premieren på Bertolt Brechts Mor Courage på Det Norske Teatret før helga. Hun mener oppsetningen roper på et ungt publikum. – Jeg vil tro den treffer, men derfor er det litt rart at (regissør, red.anm.) Walburg tar så lett på å formidle handlingen. At han har kuttet med hard hånd i sangene forklares av konseptet. Premieren kommer veltimet etter søkelyset på Hydros rolle under krigen, i Kampen om tungtvannet. Brecht skrev Mor Courage i 1938/39, da han var i eksil i Sverige, og det var faktisk ment som en advarsel rettet spesielt til skandinaviske foretak som håpet å sko seg på krigen, skriver Aftenpostens anmelder. – Det er ikke mye variasjon i lydbildet, og heller ikke over karaktertegningen, skriver Bjørneboe. – Men det enstonige er selve drivremmen i en forestilling hvor Morten Bergeton Iversen («Teloch») står for nykomponert musikk, og et tremanns sterkt Black Metal-band på en forhøyning bak på scenen har karakter av å være seremonimestere i et okkult ritual eller krigspill, mener Bjørneboe. – Hitler er ikke med hos Brecht, men sersjanten i stykkets første scene henspiller på tysk autoritetstro og prøyssisk kadaverdisiplin: «Ein merkar at det er for lenge sidan det har vore krig her. Kor skal moralen komme frå? Nei, fred er slurv og rot, det er krigen som skaper orden».. – Her oppleves sammenfiltringen mellom krig, profitt og religion relevant og gyldig. Ikke bare fordi det speiler seg i vår tids kriger, men også fordi Black Metal-innpakningen gir forestillingen et tilsnitt av noe kultisk. Som i en katolsk messe, er det noe sansebedøvende ved monotonien i musikken, som forlenges i en oppsetning som er både massiv og ensformig, skriver anmelderen.

– Den dystre essensen i Brechts stykke er at til tross for den hellige union «kapital & krig», så vil alltid mennesket tape. Selv med et mot og beinhardt overlevelses instinkt som Mor Courage har, så vil enhver krig bidra til å rasere menneskelige verdier. I denne forestillingen synliggjøres dette med en overtydelighet som tøyer grensen, skriver VGs Borghild Maaland og kaster en treer på sin terning. – Hensikten er vel at krigens jævelskap skal kjennes på kroppen; alle sanser skal angripes. Det kan oppleves som en visuell sterk metafor, eller som hos undertegnede – et bombardement av lyd, lys og effekter som tar over for selve innholdet. Bombardementet av krigsmetaforer er massivt til det utmattende i denne rå satiren. skriver VGs anmelder.

– I Ane Dahl Torps rolletolkning formidles kynismens beskyttende skall, men hun demonstrerer også den visshet som ligger under skallet, vissheten om beskyttelsesbehovet. I dette viser metaforen sin menneskelighet, i en oppsetning som ellers er mest opptatt av det umenneskelige, skriver Dagbladets anmelder Lillian Bikset. – Et annet mykhetssymbol finnes i danseren Therese Slob, som framstiller den stumme datteren Kattrin. Hun viser en spastisk uttrykksrikdom i kommunikasjonen med andre, og en mer dvelende, drømmende langsomhet i sine ordløse monologer. Mor Courage er, som seg hør og bør en Brecht-forestilling, rik på fremmedgjøringsgrep, kjølig gjenfortellende, og med det intellektualiserende. Ofte pågår flere parallelle handlinger, ubemerket av rollefigurene, opplysende for publikum. Krigens mangel på kontroll og krigens absurde logikk markeres gjennom utleverende humoristiske innstikk. Det kunstneriske laget – regissør Lars-Ole Walburg, scenograf Robert Schweer, kostymedesigner Nina Gundlach og lysdesigner Heiko Wachs – er tysk, og arbeider som en mer eller mindre fast konstellasjon. I Mor Courage viker de ikke unna bevisstheten om sitt eget lands krigshistorie. Forestillingen er fortsatt lagt til 1600-tallets trettiårskrig, men den åpner med Eivin Nilsen Salthe i naziuniform, med hakekors på armen, sidelugg i pannen, og Hitler-bart under nesen. «Danke schön», sier han. «Mein Volk», sier han. Den brune uniformsskjorta beholder han gjennom skiftene utover i forestillingen, noen ganger synlig, andre ganger ikke, og det skal vise seg at han har et forråd av Hitler-barter på lomma, også.

Hun gjør penger på krigen, men det koster henne dyrt..

Mor Courage reiser rundt med campingvogna og tuskhandelen sin, selger drikkevarer, våpen og det hun får tak i til soldatene og krigsherrene. Hun gjør penger på krigen, men det koster henne dyrt. Går det an å leve av krigen, uten å selv bli et offer for den, både fysisk og moralsk?

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Det er spørsmålet som blir stilt i Det Norske Teatrets svart metall-variant av Bertolt Brecht-klassikeren Mor Courage, med tittelen Mor Courage og barna hennar, der mor sjøl, spilt av Ane Dahl Torp, er krigsprofitør, i en oppsetning med norske skuespillere i rollene, men med en heltysk kunstnerisk ledelse, med den anerkjente Lars-Ole Walburg i regissør-stolen.

I et kaldt og nakent scenebilde får Brechts kjente sanger helt ny musikk, spilt av et svartmetallband, på scenen. Komponist Morten Bergeton Iversen, bedre kjent som Teloch, (gitarist i band som Mayhem og Nidingr), erstatter Paul Dessaus originalmusikk.

Rått og støyende

Den tyske regissøren ønsket seg et helt moderne, rått og støyende musikkuttrykk for å dra oss med inn i krigens redsler. Regissør Walburg er kjent for å utforske etiske spørsmål i stykkene han setter opp og han ønsker å gjøre teatret til en moralsk instans.
Med seg til Norge har han sitt faste lag som består av scenograf Robert Schweer, kostymedesigner Nina Gundlach og lysdesigner  Heiko Wachs, som alle besøker Norge for første gang.

Laget har nettopp høstet svært anerkjennende kritikker for sin sceneversjon av Remarques Ikke noe nytt fra Vestfronten ved Staatsschauspiel Hannover.

På flukt

Handlingen i stykket går for seg under trettiårskrigen (1618-48), og ble skrevet like før den andre verdenskrigen tok til for alvor, da Brecht selv var på flukt fra naziregimet, i noen av de samme områdene.
Mor Courage reiser rundt med campingvogna og tuskhandelen sin, selger drikkevarer, våpen og det hun får tak i til soldatane og krigsherrene. Hun kjenner krigens vesen, vet når hun bør selge og når hun bør vente, så varene stiger i verdi.

Moralske prøver

Hun gjør penger på krigen, men det koster henne dyrt. Krigen setter henne stadig på moralske prøver der penger og det å overleve blir satt opp mot det å redde liv. Går det an å leve av krigen, uten å selv bli et offer for den, både fysisk og moralsk?, blir spørsmålet.

Hva betyr det for oss nordmenn, som blant annet lever av oljepenger og salg av våpen? Er ikke vi også krigsprofitører? Er krig i det hele tatt en viktig motor i det det kapitalistiske systemet? Bertolt Brecht svarer på sin måte: Mor Courage blir forretningskvinne fordi hun er mor, og er ikke mor fordi hun blir forretningskvinne. Hans provoserende tema blir visst aldri uaktuelt, heter det i teatrets forhåndsomtale.

Skuespillere: Ane Dahl Torp, Therese Slob, Joachim Rafaelsen, Oddgeir Thune, Eivin Nilsen Salthe, Pål Christian Eggen, Kaia Varjord.

Dette innlegget er allerede blitt lest.3367.ganger