«En demonstrasjon av hva en ordentlig god besetning kan utrette,» skrev Dagbladet..

(Publisert mandag 2.mars 2015 kl. 17.26, sist oppdatert tirsdag 10.mars kl. 10.04)

– Med sterke, egne solister, og orkester, et godt valg av innleide stemmer, og et glitrende operakor viser Lohengrin operaen i Bjørvika fra sin beste side, skrev Aftenpostens anmelder Maren Ørstavik etter premieren på Bjørvika-operaens Wagner-oppsetning av en forestilling som opprinnelig ble satt opp i Graz i Østerrike.. – Operaens egen Nina Gravrok gjør en bedre og bedre figur av Elsa gjennom forestillingen. Til å begynne med, når hun er som eventyrpiker ofte er – naive og kraftløse – er hun spak og litt kjedelig, også i klangen, skriver Maren Ørstavik. – Men hun samler krefter under andre akt og slipper hele registeret til mot slutten: I kjærlighetsscenen mellom henne og Lohengrin leverer hun en gnistrende uttrykksfull tolkning av Elsa som viljesterk, tvilende og sårbar på en gang. Også den innhentede Lohengrin, Paul Groves, er flott som heltetenor, det er også baryton Ole Jørgen Kristiansen som Telramund. Men det er Elena Zhidkovas intense Ortrud som leverer flere av forestillingens høydepunkter. Hun er vakker og forførerisk, og gjør den ondskapsfulle rollen overraskende fascinerende med sin nydelige og runde sopranklang. De voldsomme fellespartiene gjør imidlertid Lohengrin i stor grad til en opera for koret. Operakoret i Bjørvika møter utfordringen med fabelaktig innsats. De er nyanserte i det stille og overveldende i det store, og gir liv og farge til Wagners detaljrike korpartier, skriver Aftenpostens anmelder, som mener det er fint at regissør Johannes Erath i stor grad lar henvisningene til den tyske krigshistorien fare. – Likevel nikker han innimellom til denne historien gjennom rekvisitter fra et større historisk spekter: fra hjelmen til Otto von Bismarck, via Gestapo-frakker og tanksmodeller og litt mer uklare referanser til vår egen tid. Det adresserer noen påfallende spørsmål, men gir ikke egentlig noen svar – jeg er usikker på hvor viktig det egentlig er for forestillingen, skriver anmelderen. – Viktigere er det at oppsetningen virkelig evner å skape engasjement for handlingen og personene. Fire og en halv time krever at publikum er engasjert i hva som skjer, og at driv og nerve holdes oppe hele tiden. Og det gjør det, skrev Maren Ørstavik.

I sum ble forestillingen først og fremst en demonstrasjon av hva en ordentlig god besetning kan utrette, også med Wagner, skrev Dagbladets anmelder, Ståle Wikshåland. La meg derfor med en gang nevne de to helt store prestasjonene, både scenisk og vokalt: tenoren Paul Groves i tittelrollen og Den Norske Opera og Balletts egen Nina Gravrok som Elsa fra Brabant. Groves er ikke tynget av store Wagner-roller fra tidligere, og det spores i den både lette og intense stemmeklangen han brakte inn i forestillingen, og også i hvor utvungent han bar fram den problematiske heltefiguren, umenneskelig i sine idealer, hinsides det tålelige. Men han framførte den aldri i nærheten av parodi eller med distanse av noe slag, skrev Wikshåland. Nina Gravrok var en åpenbaring, tvers gjennom. Vokalt var heller ikke hun tynget av noen stor bagasje Wagner-roller, men bar på en vakker klang, operasang på sitt aller, aller fineste. Scenisk var hun overbevisende så det holdt. Hennes sceniske apparisjon, når hun på bryllupsdagen får stilt sitt brennende og forbudte spørsmål om hvem hennes redningsmann og ektemann egentlig er, og får svar på tiltale, var frapperende. Idet det brått går opp for henne at prisen for svaret blir at Lohengrin drar tilbake dit han kom fra, slukket liksom lyset i øyne som nyss tindret av nyvunnen lykke. Inntrykket hun der og da formidler av forgangen lykke sitter sterkt tilbake, som et av forestillingens fineste og mest menneskelige øyeblikk, skrev Dagbladets anmelder.

En god måte å vise avstand til Wagner, mener operasjefen om koret som snur ryggen til

Når operakoret synger «Sieg! Sieg! Sieg! Heil dir, Held!»(Seier, hill deg, helt) under premieren på Richard Wagners opera Lohengrin på operaen, vender de ryggen til publikum, og til Wagner selv – i protest mot komponistens antisemittiske holdninger.

Det er regissøren Johannes Erath som har besluttet at koret skal vende ryggen til publikum når de synger «heil». Det synes operasjef Per Boye Hansen er en god måte å vise moralsk og historisk avstand til Wagner, ifølge Aftenposten.

– Wagners operaer er fabelaktige kunstverk som rommer så mye. Som de fleste store verk er de mangesidige og også motsetningsfylte. Hans operaer er noen av de største kunstverkene som er skapt i den vestlige musikktradisjon. Det å ikke sette opp Wagner ville vært helt forferdelig, sier Boye Hansen.

Hitlers store idol

Da svenskene trykket et bilde av operalegenden Birgit Nilsson i en scene fra Wagner-stykket Valkyrien på 500-lappen, ble det debatt. Den svenske operasangeren Malena Ernman, som i disse dager forbereder seg til Melodi Grand Prix, gikk hardt ut og kritiserte valget.

– Wagners person er ikke noen man skal feire eller hylle. Han var en sentral kultfigur for nazistene, et idol. Han var nasjonalistsosialist, og hans jødehat spilte en avgjørende rolle i nazistenes politiske erobring av den tyske middelklassen.

– Men det kan vi ikke beskylde Wagner for. Det eneste vi kan beskylde ham for var hans brennende jødehat og en bok han skrev der han ønsket jødenes undergang, sier Ernman.

Bagatelliserer

Hun er skeptisk til hvordan operabransjen ved å vise til at jødeforakten var noe alle mennesker følte på den tiden, bagatelliserer komponistens antisemittiske holdninger. I lang tid har de dermed bidratt til å gjøre «Wagner til operakunstens coverboy». 

– Og så finnes det et «brunt» publikum innen opera og klassisk musikk som ingen noensinne prater høyt om. Men det er ikke så rart. Om man bygger sin eksistens på å være konservativ til en hver pris kommer man til å lokke til seg mennesker med konservative idealer, sier Ernman og legger til at hun med det mener mennesker som ikke akkurat er antirasister og feminister.

Den mest grusomme av alle forbrytelser..

Elsa av Brabant er blitt beskyldt for den mest grusomme av alle forbrytelser: å myrde sin bror. En dag kommer en mystisk mann som lover å hjelpe henne. Prisen hun må betale for hans hjelp – og for hans kjærlighet – er aldri å spørre ham hvor han kommer fra, hvem han er eller hva han står for. Men er denne mannen egentlig frelseren, eller søker han frelse selv? Og klarer Elsa å la være å spørre?

Lohengrin er Richard Wagners mest romantiske opera, uroppført i 1850. I denne nye produksjonen av Lohengrin fra 2013 tar regissør Johannes Erath utgangspunkt i den allmennmenneskelige konflikten som ligger i Wagners musikkdrama: konflikten mellom blind tro på den ene siden og behovet for kunnskap på den andre, heter det i operaens foråndsomtale.

Uutholdelig

Å hengi seg til noe man tror på kan være en velsignelse, men det kan også lede til en uutholdelig tilstand, dersom ønsket om å se og forstå blir for stort. I et nytt lys kan kjærlighet og tillit bli til naivitet og kunnskapsløshet.

Sammen med scenograf Kaspar Glarner og kostymedesigner Christian Lacroix, har Erath tatt vare på det eventyrlige i Lohengrin, som får et særegent visuelt uttrykk i møte med Wagners musikk.

Den nye tiden

Da produksjonen hadde premiere i Graz høsten 2013, priste kritikerne de store, estetiske scenebildene, som blant annet går ut fra Caspar David Friedrichs malerier av klosterruiner i snøen. Dette dramatiske og romantiske uttrykket får møte rene, modernistiske flater – som et uttrykk for den nye tiden og den nye kunsten Richard Wagner selv drømte om.

Slik får historien utspille seg mellom ulike verdener og tidsnivåer, samtidig som den peker på det evige behovet for drømmer, tro og eventyr i møte med stadig skiftende realiteter.  

Lohengrin vises på Bjørvika-operaen med åtte forestillinger fra 8.mars til 11.april. I de store rollene synger Paul Groves Lohengrin og Magne Fremmerlid Heinrich, Nina Gravkrok synger Elsa og Elena Zhidkova Ortrud. 

Dette innlegget er allerede blitt lest.10021.ganger