Begjær på ville veier, skriver Aftenposten..

(Oppdatert 27.mai 2013:  Stefan Herheims Salome er et grusomt, glitrende og tidvis genialt cocktailparty av begjær på ville veier, skriver Aftenpostens anmelder Astrid Kvalbein. Første del av operaen er voldsom og nesten masete, med en del overtydelige fakter, til dels noe stivt fremført av sangerne. De har også mildt sagt krevende roller, særlig Salome, som skal være en 16 år ung jente, men med stemme til å bære over et gigantisk orkester. Elizabeth Blancke-Biggs har nok mer stål enn sødme — hun kunne tatt ut noen mykere nyanser for eksempel når hun besynger døperen Johannes’ myke marmorhud. Det dyktige orkesteret på premieren lørdag åpnet for det — men i de dramatiske sluttscenene sto hun rakt og imponerte stort.. Når Johannes avhogde hode stiger opp i pervers størrelse og Salome kryper inn i munnen hun lengter slik etter å kysse, er det gysende godt, skriver Aftenposten.

— Stefan Herheim og hans medskapere skal ha for at de ikke gjentar seg selv, men prøver ut et mer klassisk scenerom, skriver Dagsavisens Hild Borchgrevink. Men den sprudlende utvekslingen mellom partitur og scene som normalt gjør at man sitter fjetret når dette teamet er i sving, oppstår sjelden i Salome. Det er som om ideen om blikket og det mytiske har tatt litt overhånd og blitt viktigere enn hvordan musikken og det sceniske rent faktisk skal flettes inn i hverandre for å tilbakelegge de nesten to timene operaen varer.

Oppdatert 26.mai: Stefan Herheims oppsetning av Richard Strauss’ Salome balanserer på en vanskelig grense mellom det imponerende og det overbevisende, skriver Dagbladets anmelder Ståle Wikshåland.  Men forestillingen er god, musikalsk, til dels veldig god. Elizabeth Blancke-Biggs i tittelrollen klinger praktfullt, og blant de mange andre gode vokale prestasjonene er det all grunn til å framheve Daniel Johansson som Narraboth, skriver Wikshåland. Som alltid mobiliserer Herheim sin rike sceniske fantasi, og setter Strauss’ lille grøsser i scene gjennom sinnrike fordoblinger og effektive og innfallsrike grep. Han holder seg ikke tilbake på noen kant, men styrer rett inn i grenselandet mellom kitsj og kunst, som Salome aldri har unnsluppet siden urpremieren i Dresden i 1905. Slik aksentuerer forestillingen oppfatningen av seksualiteten som lidderlig, men blir aldri erotisk, den er mer bredbent enn sensuell, skriver Dagbladets anmelder.)

Hvem er hun? Siden urpremieren i 1905 har nettopp dette vært alle regissørers utfordring. Slik Richard Strauss‘  Salome skapte skandale da, ble Stefan Herheims produksjon både genierklært og omdiskutert ved premieren i Salzburg i 2011.

TILBAKE: Opera-regissør Stefan Herheim er tilbake på operaen etter suksessen med La Boheme i fjor.. (Foto: Kristin Svorte)

Han er nå tilbake i Nasjonaloperaen, med premiere lørdag denne uka, etter suksessen med La bohème forrige sesong. Basert på Richard Strauss skuespill om keiser Herodes’ stedatter Salome, tar operaen for seg begjær, frykt, overtro og frustrasjon. Ekteparet Herodes og Herodias’ anspente forhold tilspisser seg da Salome bryter ut av sin rolle som lydig datter og setter ord på Herodes’ begjær. Listig vender hun seg mot Herodes og undergraver hele det patriarkalske maktsystemet som hun og moren lider under, heter det i forhåndsomtalen. 

Fallisk makt

Her utforskes forholdet mellom det å betrakte og å bli betraktet. I sentrum av scenebildet står et gigantisk teleskop, som symbol på fallisk makt og avmakt, som en bro mellom virkelighet og fantasi, historie og myte, religion og fatal fanatisme. I et intervju med Aftenposten i 2012 sa Stefan Herheim følgende om denne oppsetningen: 

«Med sitt kosmiske partitur gjør Richard Strauss en fantastisk spagat. Han opphøyer mannlig hybris og spiritualitet. Samtidig avslører han den fortrengte frykten, det perverse maktbegjæret og den fanatiske overtroen som preger det sterke kjønnets historie. Jeg forteller historien fra Herodes perspektiv – en sosiopat som går på veggen. Ekteskapet med Herodias har forlengst gått på grunn, og han projiserer nå sin frustrerte utilfredshet på stedatteren Salome.» 

Både hva stemmeomfang og dramatisk kraft angår er Salome en av operalitteraturens mest krevende sopranroller. Amerikanske Elizabeth Blancke-Biggs debuterer her i denne rollen, med sin vokale virtuositet og sitt intense sceneuttrykk, skriver operaen i sin forhåndsomtale.