«Koreografien flakser, mens musikken synger», skriver Dagbladet..

I dødsriket synger Evrydike mens hun åler seg langs golvet, og Eli Kristin Hansveen kan gjøre det lysende intenst, skriver Aftenposten. Dagbladet mener Jo Strømgrens regi tilslører Glucks nyskapning. Det blir for mye armer og bein, mener anmelderen.

(Oppdatert lørdag 19.oktober kl. 09.43 og søndag 20.oktober kl.10.06: Orfeus liv står på vent. Flyet til Nirvana og Paradis er innstilt, mens avgangen til Elysium er forsinket. Likevel er vi i bevegelse, i smidig kontrast mellom levende mennesker som venter på flyet, smådjevler som gjør dødsriket til et virkelig sted og menneskeskygger som viser en vond og øde limbotilstand, skriver Aftenpostens anmelder Ida Habbestad etter premieren på Glucks legendariske opera Orfeus og Evrydike på operaen torsdag. I dødsriket synger Evrydike mens hun åler seg langs golvet, og Eli Kristin Hansveen kan gjøre det lysende intenst, skriver Habbestad, som mener forestillingens sterkeste og mest sårbare øyeblikk oppstår når (koreograf og regissør) Jo Strømgren tør å skape tette blandinger, som når Orfeus beveger seg inn i den kaotiske dansermassen og blir ett med disse skyggene i underverdenen. Eller i møtet med verkets antiklimaks, i det komponisten har gitt oss en happy ending. Da blir Strømgren oppgitt og leker seg, i en parade som rett nok kan virke påtatt, men som jeg tror er lovende for hvordan man kan tenke fritt og nytt om opera, skriver Ida Habbestad, som også skryter av forestillingens andre hovedrolleinnehaver, Lawrence Zazzo, som spiller Orfeus: Zazzo viser hvordan en sanger kan eie historien og forme hele verkets drama gjennom klanglige nyanser. Med ham i hovedrollen kunne det sanglige vært nok alene, mener Habbestad.
Scenisk forknytt; musikalsk forløst er stikkordene til Dagbladets musikkanmelder Ståle Wikshåland. Ikke bare er det første gang denne legendariske operaen spilles i Norge, det er også første gang Den Norske Opera og Ballett overlater såvel regi som koreografi — og scenografi med — til en koreograf. Det har mange, og til dels selsomme utslag, mener Wikshåland. Men først og fremst viser forestillingen oss hvilken enorm styrke som ligger i Glucks musikk. Den er til gjengjeld svært godt ivaretatt, både av de tre sangsolistene, og ikke minst av Rinaldo Alessandrini på dirigentplass. Det er sjelden å høre operaorkesteret så gjennomartikulert fra topp til bånn, skriver Wikshåland, som mener Jo Strømgrens regi tilslører Glucks nyskapning — det blir for mye armer og bein, mens det er sang det hele dreier seg om. Koreografien flakser, mens musikken synger, skriver Dagbladets anmelder..)

Eli Kristin: Opera er rock’n roll..!

— Jeg har møtt mange som er av den oppfatning at det er kunstig mye dramatikk i opera i forhold til i virkeligheten. De må da ha et usigelig kjedelig liv – eller så har de ikke tilgang til aviser og nyhetssendinger..

Det sier operasangeren Eli Kristin Hanssveen som ble for alvor kjent gjennom NRKs underholdningsprogram Stjernekamp i fjor, der hun gjorde stor suksess som opera-coach. I år er hun tilbake som en av deltagerne.

Samtidig, torsdag førstkommende, den 17.oktober, synger hun en av de to hovedrollene i premieren på en av høstens storsatsinger på operaen i Bjørvika, som Evrydike i Orfeus og Evridike etter Glucks opera, med koreografen Jo Strømgren som regissør.

— Eli Kristin Hanssveen er ikke eplet som falt langt fra stammen. Hun var et fullt epletre, og frukten trillet av gårde i alle retninger. Etter en mangslungen og fargerik karriere, har hun nå funnet sin optimale uttrykksform. Konklusjonen er at opera er alt, opera er rock’n roll, heter det om Eli Kristin i musikkmagasinet Mezzomedia…

Legoklosser

Jo Strømgren har aldri regissert opera før. Når han i disse dager har gått i gang med prøvene til Glucks Orfeus og Evrydike – et historisk samarbeid mellom Nasjonal-balletten og Nasjonal-operaen – er det med en barnlig og nysgjerrig entusiasme. Selv sammenlikner han prosessen med en lek med legoklosser, ifølge forhåndsomtalen til operaforestillingen. 

– Før helga slo det meg: men i helvete, da – jeg kan jo ikke dette her! Jeg bare lurer alle sammen.
– Det tenker vi kanskje alle i ny jobb…
– Ja, og jeg har jo respekt for andres kompetanse. Under kollasjoneringen, da alle de ulike avdelingene var samla, tenkte jeg på den vanvittige mengden kompetanse som befant seg i det rommet, sier Strømgren.

Skummelt

— Det er litt skummelt. Samtidig er det egentlig bare positivt for min del, for jeg har litt av en gjeng å utveksle og prøve ut ideer med. Er man usikker og nervøs i jobben sin, så handler det kanskje mest om at man ikke tør å spørre om tips og innrømme hva man ikke kan. Derfor var det fint på kollasjoneringa bare å innrømme det – det at opera er helt nytt for meg.

Christoph Willibald Gluck har gått inn i musikkhistorien som en av operaens store reformatorer. Gluck mente at samtidens musikkteater hadde fjernet seg fra sin opprinnelige idé. Ytre effekter og sirkusartet underholdning sto nå i veien for samspillet mellom tekst og musikk. Selv ville han ta operaen tilbake til dens opprinnelige idealer. Hans første opera i denne nye stilen var nettopp Orfeus og Evrydike.

Kjærlighetens kraft

Myten om Orfeus, som drar til underverdenen for å redde sin elskede Evrydike, handler om kjærligheten og musikkens overskridende kraft. Gluck illustrerer Orfeus’ reise og hans møte med rasende furier og salige ånder, med en musikk som er blottet for effektmakeri, men vekker sterke følelser. Den er ren og avbalansert, med mørke og lys, enkelhet og patos i fullkommen likevekt. Huskoreograf Jo Strømgren har både regi, koreografi og scenografi, og kontratenoren Lawrence Zazzo synger rollen som Orfeus. Gå ikke glipp av Lørdans 12. oktober kl. 15.00 i foajeen, oppfordrer man i forhåndsomtalen. Der vil du få se smakebiter fra forestillingen.