Freuds siste møte: «Mestermøte på Amfi..», skriver Dagsavisen

LANGTEKKELIG: Freuds siste møte på Nationaltheatrets amfiscene, med Lasse Lindtner og Kim Haugen i de to rollene,  blir et langtekkelig konversasjonsstykke, mener Aftenposten.. (Foto: J-P Lorentz)

LANGTEKKELIG: Freuds siste møte på Nationaltheatrets amfiscene, med Lasse Lindtner og Kim Haugen i de to rollene, blir et langtekkelig konversasjonsstykke, mener Aftenposten.. (Foto: J-P Lorentz)

«Langtekkelig..uten nerve», skriver Aftenposten..

(Oppdatert 23.september kl. 13.28: Freuds siste møte blir et langtekkelig konversasjonsstykke, skriver Aftenpostens anmelder Therese Bjørneboe etter premieren lørdag, under tittelen Idékamp uten nerve. Til tross for at Mark St. Germains stykke kan kalles en velkonstruert teaterlek, som omgås referansene finurlig, er det sjangermessig sprikende. Dialogen er banal, selv om den er referansetung, skriver Bjørneboe… Fordi hverken forfatteren eller regissør og skuespillere later til å ta personene og ideene på alvor, blir 1 time og 20 minutter langtekkelig, skriver Aftenpostens anmelder.

Oppdatert 26.september kl. 10.21: For skuespillerne Haugen og Lindtner er Freuds siste møte en gavepakke, en stramt regissert duell med intellektuell tyngde og mange fasetter å spille på, skriver Dagsavisens anmelder, Mode Steinkjer, under tittelen Mestermøte på Amfi. Særlig for Lindtner som ikke bare skal agere en 83-åring, dels bitter, fullt og helt arrogant og ikke så lite menneskelig under et kontant ytre. Han er også syk, døende og søkende etter svar på de vanskeligste av alle spørsmål. Haugens C.S. Lewis har den skarpe britiske humoren og den uredde holdningen som gjør møtet til noe mer enn en samtale. Det blir en psykoanalytisk konsultasjon der psykiateren selv blir gjenstand for en samtalepartners granskning, det blir en debatt om påvirkningen fra Lewis nære venn J.R.R. Tolkien og om eventyr som etter Freuds oppfatning ikke har tyngde av betydning.. Kjetil Bang-Hansen har oversatt og bearbeidet teksten, og latt stykket beholde sitt klassiske ferniss, godt hjulpet av John-Kristian Alsakers tunge «edvardianske» møbler i en enkel scenografi. Illusjonen av et England, eller et tidløst sted i Europa ved krigsutbruddet, er god. Bang-Hansen er på sitt gjenkjennelige beste når han vektlegger teksten og replikken, og har i likhet med dramatikeren hjerte for dialogen i et tilfeldighetenes spill, og som tillater Haugen og Lindtner å briljere med vidd og temperatur.)

Med krigen tordnende i bakgrunnen foretar den aldrende Freud sitt livs kanskje viktigste konsultasjon, 3. September 1939: England erklærer krig med Tyskland.

Nettopp denne dagen har Sigmund Freud invitert den unge og fremadstormende forfatteren og akademikeren C. S. Lewis til sitt hjem i London. Freud, psykoanalysens far, er en svoren ateist, mens litteraturprofessoren og forfatteren Lewis har erklært seg som en troende kristen.

Lewis tror Freud har bedt ham komme for å stå til rette for at han i sin siste roman har karakterisert Freud som en forfengelig, ignorant gammel mann, men oppdager at Freud ønsker å diskutere noe mye dypere. Han vil snakke om Guds eksistens, kjærlighet, kjønn – og meningen med livet. Med krigsutbruddet som bakgrunn har de to en intens diskusjon om de viktigste temaene i menneskenes liv. Noen uker senere velger den alvorlig syke Freud å ta sitt eget liv.

Freuds siste møte, skrevet av Mark St. Germain, oversatt og regissert av Kjetil Bang Hansen. Premiere på Nationaltheatrets Amfiscene 21.september. Med Lasse Lindtner og Kim Haugen.

Legg inn en kommentar