Fillerister den moderne mannen, skriver Aftenposten..

Eirik Stubø fillerister den moderne mannens jakt på evig ungdom, skriver Aftenpostens anmelder, Therese Bjørneboe, etter premieren på Goethes Faust, i en versjon av Jon Fosse, i regi av Eirik Stubø, på Det Norske Teatrets Scene 2 i helga. Under tittelen: En studie i moderne ensomhet..

..det er jakten på evig ungdom som driver denne Faust. En Faust (Lasse Kolsrud) som spiller luftgitar-riff i det han har svelget i seg ungdomseliksiren og hvor Deep Purples Smoke on the Water fyller rommet. Samtidig som Svein Tindbergs Mefisto virkelig kroer seg over «den lille jordguds» innbilskhet og selvbedrag. Man ser aldri så mye som skyggen av et smil på Lasse Kolsruds munn, skriver Bjørneboe.

Radarpar

— Stubø gir seg god tid til å etablere Faust og Mefisto som et radarpar som rir inn i solnedgangen, uten tanke for andre enn seg selv. Og der Ingeborg Raustøl har den krevende oppgaven å gestalte Gretchen i en setting som gjør det vanskelig å tro at det er mulig å være så naiv og uskyldig. Men Raustøl spiller både usentimentalt og klokkerent.

— Alle skuespillerne nyter godt av at dette er en Faust som befinner seg et sted mellom å være illusjonsteater og en form for scenisk undersøkelse hvor karaktertegningen starter i dem selv, skriver Bjørneboe.

Taler til vår egen tid

— I all sin samtidige erkjennelighet, er Faust i denne forestillingen bare en skygge eller gjenskinn av seg selv. Det gjør melankolien allestedsnærværende og Faust til en studie i moderne ensomhet. Det er Mefistos skjelmske smil og drepende sarkasme som fører til at det opprettes en balanse i det teatrale regnskapet. Og Eirik Stubøs fortjeneste er at det anti-romantiske og muntre overskuddet i Goethes «mørke eventyr» taler til vår egen tid, skriver Aftenpostens anmelder.

«Elegant, intelligent og morsomt», skriver Dagbladet..

Det er elegant, det er intelligent og det er morsomt gjort. Men selve teksten krymper også litt i det store rammeverket, skriver Dagbladets anmelder, Andreas Wiese.

Scenografisk og visuelt er vi i et vakkert mørke: I svart-hvitt video projiseres skuespillerne hele tiden opp på bakveggen, også med referanse til stumfilmversjonen av Faust. Boya Bøckmans videodesign gjør sterkt inntrykk. Stubø plasserer skikkelsene rundt i Kari Gravklevs nokså nakne scenerom med fin billedskapende evne, skriver Wiese.

Inderlig moll

Lasse Kolsrud er en mørk Faust i inderlig moll, mens Svein Tindberg som Mefisto viser sin særlige evne til å få replikker til å stå ut og bety noe. Ingeborg S. Raustøl spiller en Gretchen langt fra klisjeene, med en rolig styrke langt inn i galskapen. Bruken av musikk og Kolsrud og Sigve Bøes sang gir også en dimensjon, men den samlede effekten blir også en slags utholdelig letthet:

Forestillingen formidler sterke stemninger, men går likevel aldri helt i dybden av sitt urstoff: Den er drivende godt laget teater, men det fungerer samtidig bedre i sitt uttrykk enn i det inntrykk det etterlater seg, skriver Dagbladets Andreas Wiese.