
SEX, RUS, OSV..:Den skandaleombruste spanske regissøren Calixto Bieito har satt i scene Hoffmanns Eventyr, Jaques Offenbachs viltre historie om sex, rus, begjær. kjærlighet på operaen. Ikke en opplagt julepremiere, som operasjefen har advart om. Her Mari Eriksmoen og Thor Inge Falch.. (Foto: Erik Berg)
«Et koreografert fylleslag veltet inn», skriver Dagbladet..
(Oppdatert fredag 6.desember kl. 08.45: Regissør Calixto Bieitos brutale fortelling lar Hoffmanns eventyr peke på det vonde, skriver Aftenpostens anmelder Ida Habbestad etter premieren på Jaques Offenbachs opera Hoffmanns eventyr på Bjørvika-operaen denne uka. Anmelderen påpeker at rammen rundt denne operaen ofte er lystig og ironisk, eller den er romantisk smektende, den kan lett bli fremstilt vakkert og ufarlig. — I Calixto Bieitos tolkning blir det lette svært brutalt. Kontrastene mellom de fantastisk vakre ariene og de skitne, ofte flerstemte scenebildene fortelles med store bokstaver, i tre ulike, sterke scenebilder som mer enn noe forsøker å treffe tilskuerne emosjonelt. Det er en krevende åpningskveld i operaen, skriver avisas anmelder som fremhever et par av solistene, Mari Eriksmoen, som «med fantastisk kontroll og gjennomarbeidelse styrker det uvirkelige ved Olympia», og Nina Gravrok, i rollen som Antonia: «Nina Gravroks nydelige Antonia står sjanseløs i borgerskapets undertrykkende mekanismer. Samtidig får hun i det varme, sanglige være en av verkets sterkeste sanglige karakterer..»
— De får til hva de vil i Bjørvika for tiden. Men spørsmålet er: Hva er det de vil?, skriver Dagbladets Ståle Wikshåland, som mener de to første aktene av Hoffmanns Eventyr fortonte seg som rent blendverk. — Første akt som et slags velregissert kaos, et koreografert fylleslag som veltet inn. Så kom andre akt, den såkalte Olympia-akten, som ble en utstudert oppvisning i reklame-estetikk, i bokstaveligste forstand, mener Wikshåland. — Men så, etter pause, fikk vi med ett den store forandringen. I et stilrent og tydelig (!) tablå kom plutselig musikken til orde. Verkets egen stemme fylte rommet, og det på aller vakreste vis, med Nina Gravkrok som Antonia. Da steg dramaet fram, som hele operaen kretser om: den prekære balansen mellom kunst og liv — og der døden og sangen krasst, men brutalt vakkert, stilles mot hverandre, skriver anmelderen, som også fremhever Mari Eriksmoen og Ingeborg Gillebo. Sanglig var forestillingen godt besatt, til dels utsøkt på spinnesiden, mener Dagbladets anmelder.)
