AIDS-SJOKKET: Jonas Gardells mini-TV-serie om aids-skpkket på 80-tallet sikter på mellomgolvet og treffer, mener Dagbladets anmelder. Her med Adam Pålsson og Adam Lundgren som Rasmus og Benjamin i TV-serien, som har premiere på NRK1 i kveld.. (Foto: Peter Cederling/SVT)

«En følelsesknute som er gjennomstrømmet av sinne og sorg..»

Første episode burde utviklet seg raskere. Seriens slutt nærmer seg sørgekitsch. Det som skjer imellom er akkurat så trist som det skal være, skriver Dagbladets anmelder Inger Merete Hobbelstad om kveldens premiere på aids-TV-serien til Jonas Gardell: Tørk aldri tårer uten hansker.

— Tørk ikke tårer uten hansker har ikke hansker på. Den legger ikke skjul på hva den er. Den svenske miniserien er en følelsesknute som er gjennomstrømmet av sinne og sorg, som går tett på noe de fleste bare opplevde på forskrekket avstand: Aids-epidemien på 80-tallet og dde som bukket under for den.
Manusforfatter er Jonas Gardell, som var der og så det. Resultatet kunne blitt en klam formaning, men har i stedet en tragisk vekt, fordi det hele tiden er de enkelte mennskene som står i sentrum, skriver anmelderen.

Drømmende virkelighet

— Samtidig som en fortellerstemme minner om at dette er ram virkelighet, er det noe drømmende over Tørk ikke tårer uten hansker. Filmingen legger stadig opp til noe distansert og gåtefullt: Skikkelser og situasjoner betraktes gjennom forskyvende filtre av vinduer og glassdører. Slik understrekes utenforheten til seriens homofile hovedpersoner: De går rundt i de samme gatene, men er atskilt fra dem, fordi de bærer på en hemmelighet, overfor enkelte eller overfor alle, skriver Hobbelstad.