Gir meg frysninger på ryggen, skriver VG..

«Annie» i Folketeatret er noe av det mest oppløftende som har skjedd i norsk musikkteater på lenge, skriver VGs anmelder Yngve Kvistad og kaster en femmer på terningen etter premieren fredag.

Forestillingen i seg selv er på mange måter ordinær, i den forstand at det er godt og greit musikal-håndverk. Det som gir meg frysninger på ryggen, er den veritable ansamling unge talenter på en og samme scene, mener Yngve Kvistad. Unge skuespillere som for femten år siden ville vært barnestjerner alle som en, samt drivende dyktige ungdommer fra Bårdar-systemet.

Til å spise opp

Kveldens Annie (Mathea-Mari Glittenberg) er simpelthen til å spise opp, og Lisa Stokke i en musikal-rolle kan aldri bli feil. At Kjersti Elvik kan sitt sceniske fag, og fyller den fordrukne Miss Hannigan med burlesk giftighet, er knapt noen overraskelse. Av de etablerte skuespillerne er det fenomenale Anders Baasmo Christiansen (Daddy Warbucks) som tar pokalen denne gang.

I tillegg til sine teatrale ferdigheter har han sannelig også en varm tenor under vesten.

Grådige kapitalister

«Annie»-klisjeene om amerikansk jobbetid fra 1920-tallets tegneseriestripe og den sentimentale Broadway-musikalen fra 1977 er rykende avleggs. Men det kan være mye saft i gammal moro. Få vet i dag at Harold Grays tegneserie i Chicago Tribune om den foreldreløse Annie som adopteres av Amerikas rikeste mann, var en kritikk av grådige kapitalister og tidens politikere, president Herbert Hoover, ikke minst.

I denne versjonen er heldigvis scenen med etterfølgeren Franklin D. Roosevelt utelatt, selv om mange 30-tallsnavn (som går over hodene på de fleste) fortsatt spilles ut som de mest dagligdagse referanser, skriver VGs anmelder..

Teatrets største risikosport er å instruere barn, i nær konkurranse med å instruere dyr. I «Annie» viser Jostein Kirkeby-Garstad at han mestrer begge deler, skriver Dagbladets Lillian Bikset som også gir en femmer til Annie-ensemblet.

Mathea-Mari Glittenberg og Nora Bratfos deler tittelrollen, mens hundene Fant og Ziggy deler (den her nokså beskjedne) rollen som Sandy. I ensemblet viser også flere barn sine talenter, og det er ikke bare premierekveldens Annie (Mathea-Mari Glittenberg) som kan ha en framtid som musikalstjerne.

Pappfigurer

Voksenrollene i «Annie» har preg av pappfigurer, men skuespillerne gjør det beste ut av dem, med små, gjennomtenkte detaljer i sitt spill. Alle vet at Miss Hannigan drikker. Kjersti Elvik forener despoti, oppgitthet og komikk i sin rolletolkning, og lar oss også forstå hvorfor Miss Hannigan drikker.

Anders Baasmo Christiansen gir sin Oliver «Daddy» Warbucks store porsjoner guttaktighet under forretningsmannens glatte fasade, og det er lett å tro ham når han sier at Annie har gitt livet hans mening. Trivelig er det dessuten å se Lisa Stokke på en norsk musikalscene, her som den yndige Grace Farrell, og noen av forestillingens morsomste øyeblikk tilhører Tor Erik Gunstrøm, som butleren Drake. Et koreografisk høydepunkt (også koreografi er signert Jostein Kirkeby-Garstad) er kjøkkensteppescenen, koordinert opp mot perkusjonen, skriver Dagbladet..

Neste generasjons stjerner

Aftenpostens Mona Levin skriver at premierekveldens Annie, Mathea-Mari Glittenberg, synger og spiller glimrende, og hun gir denne evig optimistiske rollen et personlig uttrykk.

— I likhet med flere på scenen bør hun få litt hjelp med diksjonen i sangtekstene.. Fascinerende derfor å oppleve Anders Baasmo Christiansens Daddy Warbucks — den varmeste og minst sjablongaktige jeg har sett, og det er mange, skriver Mona Levin. Her forsvinner ikke en stavelse i dialog eller sang. Nydelig stemme har han også, jevn i hele registeret og med flotte høydetoner.

Fordrukken og frustrert

Kjersti Elviks Miss Hannigan, den fordrukne og frustrerte torturisten av en barnehjemsbestyrer, er slesk og ond som hun skal være, og Lisa Stokke yndig som Grace, Warbucks hemmelig forelskete sekretær.. Barn og dyr på scenen sikrer gjerne suksessen, og denne produksjonen er ikke noe unntak. Det myldrer av dyktig iscenesatte og velsyngende unger, og i signatursangen Møkkaliv ser vi sannsynligvis flere av neste generasjons stjerner, skriver Aftenpostens anmelder.