BECKETT-TRISTESSE: Oppsetningen viser at det absurde teatret fra 1957 er helt mainstream i dag, skriver Aftenpostens anmelder etter premieren på Beckett-forestillingen Krapps siste spole på Det Norske Teatrets Scene 3. Her Jan Grønli i tittelrollen. Spilles 1., 6.-9., 13., 21. oktober.. (Foto: Dag Jensen)

«Det absurde teatret fra 1957 er helt main-stream i dag..»

(Publisert 25.august 2015 kl. 11.17, sist oppdatert 31. august kl. 17.27)

Litt endimensjonalt, men aldri uviktig, skriver Aftenpostens anmelder Mona Levin etter premieren på teaterhøstens første nyoppsetning, Samuel Becketts Krapps siste spole på Det Norske Teatrets Scene 3, i Bjørn Sundquists regi.

– I denne oppsetningen har Krapps siste spole mer å fortelle som realistisk bilde på det ulevde livets tristesse og sjelens ubotelige ensomhet, enn som absurd tragikomedie. Det selvdestruktive i Krapp gjør tragedien mindre, og selvforakten så overveldende at den skygger for humoren, skriver Levin.

Symbiotisk

Regissøren Sundquist har i et symbiotisk samarbeid med skuespilleren Jan Grønli gått for realismen i stykket – den som var så uforståelig for publikum i 1957 – og viser samtidig at det absurde teatret fra den gang i dag er helt mainstream.

– For hva er vel absurd eller uforståelig her? Litt endimensjonalt, men aldri uviktig, mener Aftenpostens anmelder.

Triller en femmer

Under tittelen Nyanser av grått skriver Dagbladets Lillian Bikset, som triller en femmer på terningen, at forestillingen er dypt menneskelig i sin desperasjon og like dypt menneskelig i sin komikk.
– Ikke at skillet mellom desperasjon og komikk noen ganger er skarpt, hos Beckett. Slapstick og eksistensiell smerte henger naturlig sammen, slik latter og gråt er (ikke ulike) uttrykk i samme ansikt, skriver Dagbladet.  

Dette innlegget er allerede blitt lest.1033.ganger