«Gudskjelov at det fins teatersjefer som satser på så blomstrende kreativitet», skrev Aftenposten..

(Publisert mandag 9.februar 2015 kl. 15.48, sist oppdatert fredag 17.april kl. 10.25)

De Tre Musketerer som hadde premiere 11. februar, tas av plakaten etter forestillingen lørdag kveld, og de medvirkende permitteres, skriver osloby. 25.000 har sett forestillingen som fikk svært gode kritikker. Etter påske har det ikke vært mulig å selge fulle hus. Dermed er det slutt.
– Vi har ikke råd til å spille for halvfulle hus og gjør dette for å unngå konkurs. Nettopp fordi det er en så vellykket forestilling vil vi sette den opp igjen senere, sier Atle Halstensen. Han driver Oslos største scene uten et øre i støtte fra det offentlige.
– Problemet er at teatrene jeg konkurrerer med har tilsammen én milliard i samlet støtte, sier han. Halstensen har drevet Folketeateret, Norges største private teater, siden 2010.
– Det er første gang vi tar en forestilling av plakaten og det er ikke med lett hjerte. De 40–50 medvirkende må alle gå på NAV for å hente lønn ut perioden forestillingen skulle gått, sier Atle Halstensen.
Situasjonen er blitt uholdbar for de private produsentene etter at den forrige regjeringen pøste penger inn i norske kulturinstitusjoner uten rammer for hva pengene skulle brukes til, mener Halstensen.
– Enten må vi kunne søke om en underskuddsgaranti, institusjonsteatrene må pålegges et visst samarbeide – eller så må vi få gaveforsterkningsordning, der private oppmuntres til å være investorer. Halstensen nevner filmbransjen som eksempel på hvordan statsstøtten kan brukes og man samtidig får plass til forskjellige aktører.

Her er utdrag av anmeldelsene:

– Fortid og samtid møtes i kaotisk eventyr, XXL utstyr og hele 80-tallets lydspor. Overdrivelsens kunst holdes i Alexander Mørk-Eidems hender. Det finnes øyeblikk i hans De tre musketerer som kan få et Nationaltheater-publikum til å tro at de er på nachspiel med den nyeste Peer Gynt. Mørk-Eidem har ansvar for begge forestillingene, og gudskjelov at det finnes teatersjefer/produsenter som satser på så blomstrende, vågal kreativitet som hans, skriver Aftenpostens anmelder Mona Levin. – Når Peer Gynt ikke er på plakaten i øyeblikket, er det fordi flere av aktørene er med i galskapen på Folketeatret. Det betyr at en spesiell kjemi er merkbar på scenen, først og fremst mellom Nader Khademi (Rochefort) og Eindride Eidsvold (kardinal Richelieu). De eksellerer i presisjon, geiler hverandre opp, har nerver til å improvisere selv på premièren, og spiller ut det usannsynlige manuset med største troverdighet. Eidsvolds hardt prøvede kardinal er av Michael Jackson-typen, når han ikke personifiserer Prince, og stort mer absurd blir det vel ikke. Khademi er fabelaktig morsom i spill på publikum, piskesnert-tekstbehandling, overdådig fysisk uttrykk, gjennom-musikalske forskyvninger i tempo, rytme og timing. Hans Rochefort blir dessverre drept tidlig i andre akt, og hans «ond og deilig, juba juba» savnes dypt, skriver Mona Levin. – Med utallige komisk virkningsfulle referanser til samtiden, utspiller dette seg på 1600-tallet. Første akt har en slags gjenkjennelig handling, andre akt er gedigent vrøvl. Hovedinntrykket er av en sjenerøs tretimers rockekonsert, ispedd litt kjærlighet, mye action, litt tortur, mye homosex og banning – «føkk the føkking kjærlighet» er en glansreplikk. Det meste går i et tempo som ikke tillater tankevirksomhet, en stor fordel her, for regissøren er kanskje litt vel forelsket i formatet. – Forresten, glem handlingen. Go with the flow, og særlig i andre akt. Her får en annen suveren komiker, Trond Fausa Aurvåg, frie tøyler både som en usedvanlig tåpelig kong Ludvig XIII i rosa og hertugen av Buckingham i avslørende kilt, skriver Aftenpostens anmelder.

– Kitsch er smakløshet uten selvinnsikt. Camp er ironisk lek med den samme dårlige smaken. Med den demonstrerer en hvor god forståelse en har av kodene, samtidig som en tar det pinlige ut av «guilty pleasure». Bare fornøyelsen står igjen, skriver Dagbladets anmelder Lillian Bikset foran premieren på Folketeatret torsdag. – De tre musketerer morer seg, og oss, med et gjensyn med 1980-tallskulturen – reflektert gjennom vårt eget tiårs metamoro-i-retromoro-blikk, skriver Bikset. – Humoren gir seg uttrykk i kostymer – skapt av Maria Gyllenhoff, med stor sans for motehistoriens fortidsfadeser – i tekst og i fysisk framstilling – ofte med billige sexpoenger og nesten like ofte ironiserende over eller tøysende med billige sexpoenger. – Det er underholdende. Tempoet oppleves som høyt, med hurtig handlingsutvikling gjennom konspirasjoner og kjærlighet, maktkamp og moralske dilemmaer. Sluttresultatet kunne likevel, med fordel, ha vært strammet noe inn. De tre musketerer bruker drøye tre timer og utdrag eller komplette framføringer av drøyt femti sanger på å fortelle sin historie. I skuespill og i sang er kvalitetsnivået høyt. Det er ikke bare de fire sentrale rollene – D’Artagan (Benjamin Helstad) og bandkompisene (altså, musketerene) Porthos (Robert Skjærstad), Aramis (Mattis Herman Nyquist) og Athos (Henrik Rafaelsen) – gjenkjennbart typete hver på sitt vis – som oppleves som viktige. Nesten like sentrale er Eindride Eidsvolds konspiratoriske Michael Jackson-kardinal og hans sidekicks Mylady (Ellen Dorrit Petersen) og Rochefort (Nader Khademi), som alle sammen også ville ha passet ypperlig inn i en parodi på James Bond-skurker. Khademi utmerker seg med naturlig avslappet kontakt med salen, skriver Dagbladets anmelder.

«En uslåelig evne til å kombinere tilgjengelighet med dybde og vidd..»

Alexander Mørk Eidem har en uslåelig evne til å kombinere tilgjengelighet med dybde og vidd, skrev Aftenposten etter premieren på Peer Gynt sist høst, en forestilling som ble sett av 40.000 mennesker før den gikk av plakaten nå på nyåret.
I Stockholm så 130.000 Mørk-Eidems oppsetning av De Tre Musketerer – 36.000 solgte billetter på fire timer! – for et par år siden. Nå kommer musketerene og Mørk-Eidem til Folketeatret, med premiere torsdag. 

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Men Mørk-Eidem burde ikke ha grunn til å frykte premièrer. Han er forlengst genierklært for sine oppsetninger der han plasserer klassiske forestillinger i nye settinger.
I Peer Gynt-forestillingen fremstilte han en statsminister Erna Solberg som en person uten ryggrad, en ekstra brutal Siv Jensen, og en Peer Gynt som brautende gjest hos Skavlan.

Det folk egentlig vil ha

I fjor fikk han den svenske Teaterpriset 2014 for «att han outtröttligt skapar samtidsaktuella fullträffar av teaterklassikar».
En genial oppdatering, skrev Dagens Nyheter om Mørk-Eidems oppsetning av Ibsens En Folkefiende som nå går for fulle hus i Stockholm.

– Tanken er å lage det folk egentlig vil ha. Bare bli underholdt og ha det gøy. Det får man liksom ikke på institusjonsteatrene, der skal det være en dypere mening, sier regissøren i et intervju med Aftenposten før premieren.  

– Har du forlest deg på Frps kulturprogram?

– Hehe. Det er en ordentlig Siv Jensen-forestilling, dette. Egentlig en stor unnskyldning for Peer Gynt. Men husk, det er utrolig vanskelig å underholde. Gjøre det morsomt, smart og i en uventet ramme. Og for et privatteater å satse på en nyskrevet, stor forestilling som dette, det er tøft, sier Mørk-Eidem til Aftenposten. 

Puddelrock

De Tre Musketerer ble opprinnelig publisert som en føljetong i magasinet La Siecle i 1844, skrevet av Alexandre Dumas og Auguste Maquet. Historien er basert på en gammel bok Dumas stjal fra biblioteket i Marseille. Han utviklet historien om D’Artagnan, kombinerte den med ekte historiske begivenheter, samtidig som han brukte referanser fra datidens hendelser. 

I dramatiseringen av produksjonen som nå settes opp på Folketeateret fortsetter Alexander Mørk-Eidem i Dumas ånd; En eventyrlig fortid møter en moderne verden. I en upretensiøs blanding av populærkultur fra tidligere tiår frem til i dag. Han flytter våre helter inn i puddelfriserte rockere, med musikk, artister og mote fra 80-tallet. En periode sammenlignet med Dumas’s barokkepoke. Skamløst underholdende og en bekreftelse på livet i Dumas bøker; ingen moral, bare sex, drugs og rock’n roll!, skriver teatret i sin forhåndsomtale.

Skuespillere: Benjamin Helstad, Mattis Herrmann Nyquist, Robert Skjærstad, Henrik Rafaelsen, Trond Høvik, Andrea Bræin Hovig, Ellen Dorrit Pedersen, Eindride Eidsvold, Nader Khademir, Kjersti Botn Sandal, Trond Fausa Aurvåg.

Dette innlegget er allerede blitt lest.1308.ganger