Kommer ikke under huden på Lulu..

(Oppdatert 10.september. Premiere 29.august)

(Nationaltheatret kommer ikke under huden på Lulu, skriver Aftenpostens anmelder Therese Bjørneboe etter premieren i helga:

Hjertet. Var det bare en muskel, som har sluttet å slå? Det er kanskje slik han tenker, Jack the Ripper, når han har skåret ut Lulus hjerte, og holder det i hånden som en jakttrofé, skriver Bjørneboe.

— Frank Wedekinds stykke utspiller seg i en tysk storby, før det flytter seg til Paris, og slummen i Jack the Rippers London. Lulu ble angivelig funnet på gaten som 12-åring, men Wedekind lar hennes herkomst sveve i det uvisse. Han antyder også at hun ikke har et egennavn, ved å la de mange mennene som hun etterlater seg på veien mot sin egen undergang, kalle henne for Eva, Nelli og Mignon.

— Hvem er Lulu? Det er et spørsmål som enhver iscenesettelse må gi et svar på. På Nationaltheatret har Victoria H. Meirik gjort Lulu til en Kate Moss-aktig sylfide med androgyn og fettfri barnepikekropp. Hun har skåret stykket ut fra den dekadente fin-de-siècle-settingen, men holdt fast ved det urbane, stedsløse, og setter stykket opp som et sosialdrama om moderne trafficking, skriver anmelderen.

— I Alban Bergs opera basert på stykket, blir det absurde og kunstige ved historien om Lulu ivaretatt av formen. Men på teaterscenen er det et seigt og ordrikt konversasjonsstykke. Samtidig som dialogene er nesten meningsløse, og persontegningen for ekstrem til at det kan settes opp som et psykologisk eller realistisk stykke, skriver Therese Bjørneboe..

— Den delikate innpakningen gjør oppsetningen nesten like skamløst vakker som Lulu. Det er noe uimotsigelig ved Victoria H. Meiriks tolkning. Fordi hun peker på en virkelighet vi blokker ute. Men til tross for at historien absolutt kan la seg lese som en kommentar til vår tids trafficking, med stikk til dobbeltmoralen i den nesten-pedofile motebransjens skjønnhetsideal, blir Mariann Holes Lulu i for sterk grad en representant for andre, altfor virkelige kvinner, til at vi kommer henne under huden. Lulu som offer for mannlig sex-besettelse, forblir et postulat. For denne Lulu mangler hjerte, skriver Aftenpostens anmelder).

Høstlista klar på Nationaltheatret..

Skuespiller Mariann Hole fikk sitt store kommersielle gjennombrudd som Vera i NRKs dramasuksess Halvbroren, etter Lars Saabye Christensens roman.

Men her på østkanten vet vi at hun allerede før Halvbroren hadde en lang rad med strålende triumfer på Torshov-teatret som en av de tre skuespillerne i den selvstyrte gruppa bak Komilab-suksessene.

Kafka, De foreldreløse, Håndtering i Spokane, Jåtåkdag, er bare fire av de til sammen sju grotesk morsomme og dypt alvorlige forestillingene som triumviratet Hole, Torbjørn Harr og Jan Gunnar Røise kokte i hop i sin Torshov-periode, som tok slutt i fjor.

Monstertragedie

Tilbake i hovedhuset i sentrum, Nationaltheatret, der høstsesongen forberedes, er det figuren Lulu, en sex- og kjærlighetssøkende kvinne, diktet av Frank Wedekind på slutten av 1800-tallet og funnet i en bankboks i 1986, som er Mariann Holes store utfordring.

— Jeg startet dagen med å kline med fem menn, sier til Mariann Hole til Dagbladet om hvordan de første prøvene forløp.

— Og verre skal det bli.

Lulu — Pandoras eske — En monstertragedie, er den fulle tittelen på stykket om Lulu som fengsler menn som modell og danser. Men er hun offer for menn, eller en maktfaktor i deres liv?

Utfordrende

På plakaten poserer Mariann Hole toppløs mens hun røyker og gir deg et utfordrende blikk, skriver Dagbladets reporter. Hun har ingen problemer med å gi troverdighet til denne kvinnelige femme fatale på 21 år som Lulu er.

Hole beskriver Lulu som en søkende, frigjort kvinne som leter og utfordrer kjærlighet og seksualitet.

— Jeg driver menn til død og vanvidd — til jeg selv dør i stykket, som 25-åring.

En kvinnelig Hamlet

— Jeg må spille på nakenhet. Det har krevd mot. Jeg har trent ved å sitte aktmodell. Dette er den største og mest krevende rollen jeg har hatt. Vi har bare hatt prøver i ei uke, og jeg er spent på hvordan det går, sier Mariann Hole.

Lulu dras mot alle ytterpunkter, hun vil tilfredsstille og bli tilfredsstilt. Stykket handler også om seksuell frigjøring, og var forbudt da det kom for over hundre år siden.

— Stykket krever at jeg går inn i det stygge i meg selv. Må blottstille meg selv, og jeg synes det er veldig utfordrende. Å bryte med egne barrierer krever mot, sier hun.

Regissør Victoria H. Meirik beskriver Lulu som en kvinnelig Hamlet.

Lear og Ronja

Lulu-forestillingen har premiere 29. august. Bjørn Floberg, Trine Wiggen, Håkon Ramstad, Igor Necemer, Torgeir Reiten, Anne Marit Jacobsen, Hermann Sabado og Anders Mordal er blant Holes motspillere.

Øvrige forestillinger på Nationaltheatrets høstliste er Ronja Røverdatter med Janne Heltberg i hovedrollen, Kafkas Forvandlingen som hadde stor suksess på samme teater våren 2012, OSV. av Johan Harstad, beskrevet som en nådeløs brutal familietragedie, premiere 10.september, Freuds siste møte med Kim Haugen og Lasse Lindtner, og Sverre Anker Ousdals avskjedsforestilling på Nationaltheatret, Shakespeares Kong Lear, med Stein Winge som regissør, med premiere 9.november.