Dagsavisen: En forestilling som flytter fjell..

Menneskene fester og drukner dødsangsten sin på dommedag. Når midnatt kommer, vet de ikke riktig hva som skjer. Er de døde eller levende?

Suverent om dødsangst, skriver Aftenpostens anmelder Ida Habbestad om Bjørvika-operaens start på scenehøsten med Györgi Ligetis Le Grand Macabre. En forestilling som flytter fjell, skriver Dagsavisens Hild Borchgrevink.

Kunstnerkollektivet La Fura dels Baus har endelig kommet til Norge med produksjonen de laget i 2009. I Oslo har de jobbet med operaens eget team, som er knallsterkt i denne produksjonen, skriver Habbestad..

Velsmurt organisme

— Orkesteret blir en velsmurt organisme som guider oss gjennom Ligetis sprudlende, absurde uttrykk. Musikken er skrevet som om hele vår historie skal med. Ligetis uttrykk rommer både massive dommedagsprofetier og en åpning som spilles på bilhorn. Musikerne får være de som fargelegger handlingen til mange lag av mening. Noen ganger får de også utvide scenerommet, ved å gå opp i balkongene og spille.

— For ellers er blikket vårt tett konsentrert om den gigantiske kvinnen Claudia. Hun er scenografi og dreiepunkt -både død og levende – og veldig fysisk. Claudias blikk følger oss i salen. Vi ser stemninger projisert i ansiktet hennes, før kroppen vendes og gjennomlyses, så vi ser skjelettet og videre til livet i selve kroppen.

Oppblåsbare innvoller

— Bak oppblåsbare innvoller og en diger lateksvagina har Claudia plass for engstelige individer, men også for to elskende som varmt tolker forestillingens håp om kjærlighet. De går rundt som muskler og blodårer og får i Claudias bryst være intetanende om at resten av verden går under, skriver Habbestad.

— Tar mange sjanser..

I sin første forestilling som operasjef tar Per Boye Hansen mange sjanser. Han har valgt en opera fra vår nære fortid som få i Norge kjenner. Han har hentet en frodig regi fra Spania og befolket den med en rolleliste som nesten utelukkende er husets egen. I lørdagens premiere på «Le Grand Macabre» tok ensemblet den utfordringen på så strak arm at det nesten er vanskelig å fatte, skriver Dagsavisens anmelder Hild Borchgrevink..

— Musikken er krevende, men det hørtes aldri sånn ut. Sangere og orkester klarte virkelig å gjøre operaens skeive, mørke humor til sin egen. Den ertende teksten til «Le Grand Macabre» driver gjøn med kroppen og vår angst for å dø. Menneskene drikker og venter på dommedag. Men når klokken er slagen, vet ingen riktig om de lever eller er døde. Grunnteksten er opprinnelig tenkt som dukketeater, og den enorme kvinnekroppen som det spanske regikollektivet La Fura dels Baus har plassert på scenen, tar fantastisk vare på det, skriver Dagsavisen.

Overskudd og lave skuldre

— Den gjør menneskene små og kroppen viktig. Figurene Amando og Amanda, som stikker seg vekk for å elske når operaen begynner og kommer tilbake i siste scene uten å ha fått med seg noe som helst, minner oss på at tid kan forsvinne i kropp. Samtidig sier verket at det er plass til de aller største følelsene, til opera, bare vi også klarer å le av dem. Hvis det grandiose blir tatt for seriøst, kan humoren i «Le Grand Macabre» falle fullstendig til jorden.

— Det er her ensemblet virkelig har klart å komme på innsiden av verket og spiller med overskudd og lave skuldre. Hege Høisæter gjør en ond og samtidig sprelsk vampyr med null fysiske hemninger. Prins Go-Go er forurettet og morsom, ikke bare selvhøytidelig. Man tror på kameratskapet mellom radarparet Piet og Astradamors der de flyr sin vei i den ubetalelige himmelscenen.

Synger sidelengs

Eir Inderhaug, som også har sunget dobbeltrollen som Gepopo og Venus i Berlin, synger sidelengs og på hodet med en stemme som låter helt uberørt av all gymnastikken hun utfører. Selv om den styrer sikkert unna konvensjonene, kan Ligetis musikk strekkes mot musikkteater og cabaret. Det er befriende å høre mange av sangerne gjøre nettopp det, for eksempel Nekrotzar i Ketil Hugaas‘ skikkelse.

Vil stoppe tiden

Nekrotzar vil stoppe tiden og utslette alle de andre. Han blir ofte fremstilt litt stivt og statisk, og i det han mislykkes blir han til en dukke. Hugaas gjør figuren gradvis i tvil. Er han et menneske eller er han ikke? Er de andre døde, eller lever de? Dette løfter spørsmålene om liv og død, eventyr og sannhet enda tydeligere fram. Verken på scenen eller i orkestergraven virker noen opptatt av å vise seg fram, bare av å spille best mulig sammen. Dette kollektive er en viktig del av Le Grand Macabre som verk, men ensemblet har klart å realisere det på en måte som gjør at denne forestillingen flytter fjell, skriver Dagsavisens Hild Borchgrevink.