Mer utmattende enn oppskakende, mener Dagbladet..

Dristig og provoserende, skriver Aftenpostens anmelder Therese Bjørneboe om gårsdagens premiere på Torshovteatret av Johan Harstads stykke OSV., regissert av Torkild Sandsund og bearbeidet av Sandsund og Kristian Lykkeslet Strømskag.

Mer utmattende enn oppskakende, skriver Dagbladets Inger Merete Hobbelstad.

— 500 sider om krigsforbrytelser, og en handling som flytter seg fra London til Washington DC, fra Rwanda, Sarajevo og Tsjetsjenia til Vietnam, var det Johan Harstad kvitterte med, etter sitt ettårige engasjement som husdramatiker på Nationaltheatret (2009). Å si at Harstad tøyde oppdraget, er forsiktig, skriver Bjørneboe.

Bryter regler

— Johan Harstads OSV. bryter eller neglisjerer de fleste regler for godt teaterhåndverk, med en handling som forflytter seg over halve kloden, og kaster publikum inn i situasjoner som hver for seg hadde fortjent et eget stykke.

— Av det som fortelles, er det lite Harstad har funnet på. Det er historier vi kjenner, fra noen av de siste tiårenes grusomste konflikter: folkemordet i Rwanda, krigene i Bosnia og Tsjetsjenia, og derfor ligger provokasjonen både i form og innhold, når Harstad har gitt skuespillet en dramaturgi som henviser til at grusomhetene tilsynelatende aldri opphører, men bare fortsetter og fortsetter, skriver avisa.

Utmattelseskrig

— OSV. er med rette karakterisert som en utmattelseskrig, og regissør Torkild Sandsund og skuespillerne på Nationaltheatret har stått overfor er formidabel oppgave. Hvordan vekte forholdet mellom fakta og fiksjon? Hva slags tema bør man fokusere på? For ved siden av å konfrontere publikum med historier som vi bare så altfor godt kjenner gjennom media, har Johan Harstad også skjelt til det klassiske familiedramaet, etter Orestien, og formelen: «Far vender hjem fra krigen».

— Stykket åpner med at søskenparet Alan (Rolf Kristian Larsen) og Nola (Heidi Goldmann) møtes ved farens begravelse. Men den flotte dressen Alan har på seg, tilhører en død mann. Slik viser åpningsscenen allerede til at det er noe betent ved familierelasjonene. Det de to barna har fått med seg i arv, skriver Therese Bjørneboe.

Kunstgrep

— Slik jeg leser Johan Harstads stykke, er familiedramaet et kunstgrep han benytter for å skape sammenheng. Men det presser også frem spørsmål om skjebne og skyld, for ikke å si arvesynd. Ett av de beste regigrepene på Torshov, er å la faren (Per Frisch) nesten gjennomgående sitte på scenen, på en benk foran minnetavlen over falne Vietnam-soldater i Constitution Gardens. Det er farens oppgjorte fortid som danner stykkets nemesis.

— Svakheten ved forestillingen på Torshov, er at sammenskrivningen av situasjoner og scener, skyver psykodramaet i forgrunnen. OSV. hadde tjent på en mer renskåren iscenesettelse, og en regissør som stolte mer på Harstads tekst, og på publikums evne til å medskape, mener Bjørneboe.

Foredrag

— Når Torkild Sandsund har valgt å la nærheten mellom sal og scene, overstyre handlingen, får flere partier preg av å være publikumshenvendte foredrag. Samtidig som skuespillerne, og Vidar Sandem spesielt, sliter forgjeves med å legge monologene i munnen på en karakter. Til tross for at forestillingen gjør stykket mer konvensjonelt, er OSV. et dristig og provoserende teatereksperiment, skriver Aftenpostens anmelder.

Som å ligge under malende kvernsteiner..

Dagbladets anmelder Inger Merete Hobbelstad skriver at det å se denne forestillingen, fem timer lang med to matpauser, føles litt som å ligge under malende kvernsteiner.

— Å være så uberørt, etter at noen iherdig har prøvd å berøre deg i timevis, er nesten en sjelden opplevelse, skriver Hobbelstad, som mener at forestillingen OSV. er mer utmattende enn oppskakende:

Talende tittel

— OSV. er en talende tittel. Johan Harstads omfangsrike krigsskuespill peker til både den forundrede opplevelsen av at livet går videre, selv etter grusomme opplevelser, fortvilelsen over at det alltid er krig, og indignasjonen over at verden er så villig til å se en annen vei, at individuelle skjebner smelter inn i en elendighetsgrøt som den som ikke er rammet ikke orker å forholde seg til, skriver Hobbelstad.

..— personene er ikke fascinerende nok til å holde på oppmerksomheten så lenge, de har for få egenskaper, luner, preferanser, de anses som interessante i kraft av situasjonen, ikke av seg selv, skriver Dagbladets anmelder..