SHAKESPEARE: Krevende Shakespeare-oppsetning på Nationalthetret, skriver Aftenpostens anmelder Therese Bjørneboe. Her med skuespillerne: Herman Sabado, Andrine Sæther, Petronella Barker, Ågot Sendstad og Thorbjørn Harr.. (Foto: Gisle Bjørnebye)

«Kjærligheten gjør alle til amatører..»

Den er rar og sær, man må gå til denne forestillingen med sansene åpne, skriver Aftenpostens anmelder Therese Bjørneboe etter premieren denne uka på Nationaltheatrets forestilling Sonetter, bygd, selvfølgelig, på Shakespeares sonetter, i regi av Laurent Chétouane.

Shakespeare is hard, but so is life, heter det i en slående boktittel, men det kunne også vært motto for denne forestillingen. Det dreier seg om kjærlighetsdikt, som på grunn av kunstferdig retorikk og et til tider nesten pinlig innsmigrende toneleie, er blitt kalt «Shakespeares sukrete sonetter», skriver Bjørneboe.

Love Hurts

Men i realiteten dreier det seg om «love hurts», formulert i et språk som spenner over et emosjonelt register. Det er fristende å tenke på sonettene som en tragedie- og komediedikterens personlige skissebok. De fem skuespillerne som medvirker på scenen, er kledd i alminnelige og litt ufikse hverdagsklær. Slik signaliserer de en beskjedenhet, eller motvilje mot å være blikkfang.
Omtrent som orkestermusikere som er kledd i svart, for at de ikke skal ta oppmerksomheten bort fra musikken og helheten.

Pinefull stillhet

Men forestillingen bryter likevel med forventningene og konvensjonene i konsertsal, eller diktprogram-formatet. Det aner man allerede i den pinefullt lange stillheten forestillingen åpner med, og den første sonetten:
«Som når aktøren i et skuespill,/ nervøs og uprøvd, glemmer alt han vet,/ og (…) gal og vill,/ blir sårbar i sin styrkes heftighet». Herman Sabado fremfører sonett nummer 23 like fomlete og udeklamatorisk som om han spilte Jon Fosse, og regissør Chétouane iscenesetter med en tilsvarende vekt på stillhet og pauser som Fosse.

Tittelspor

Åpningssonetten kan gjerne tolkes som et tittelspor, forstått helt banalt dithen at kjærligheten gjør alle til amatører. Slik skuespilleren Shakespeare beskriver som «an unperfect actor» en som ikke har lært seg teksten utenat.
Men fra Laurent Chétouanes side ligger det også en holdning og estetikk i dette, som publikum vil kjenne igjen fra hans foregående oppsetninger i Oslo, Misantropen på Torshovteatret og Et dukkehjem på Nationaltheatret, skriver Bjørneboe.

Åpent sinn

Forestillingen redder seg fint i land fra det som lett kunne blitt litt for arty, gjennom et stille smil, som kanskje henger sammen med at gjennomsnittsalderen i ensemblet er over 40? Chétouane har valgt ut 25 av de i alt 154 diktene, og har ristet dem løs fra den fortellingen (eller de fortellingene) som det er vanlig å lese ut av sonettesamlingen. Det er en forestilling som man i enhver forstand bør gå til med åpent sinn. Slik skuespillerne, Thorbjørn Harr , Ågot Sendstad, Andrine Sæther, Petronella Barker og Herman Sabado, møter teksten med vidåpne sanser, skriver Aftenposten.