«En lettelse etter en lang dag med indierock», skriver VG

(Publisert torsdag 13.august 2015 kl. 09.48, sist oppdatert torsdag kl. 10.53)

Aftenpostens anmeldere var rause med firerne på Øya-festivalens første dag, Dagbladet spedde på med noen treere, mens VG klasket til med en femmer til disco-gliset til Chic og Nile Rodgers, som tok Studio 54 til Øya, som avisa skriver i anmeldelsen:

– He’s The Greatest Dancer, We Are Family og Soup For One på rappen, så tidlig i konserten, er nesten sløsing. Men Rodgers har mer konfekt i posen, selvsagt, ikke minst fordi han spiller ikke-Chic sanger han enten var med på å skrive eller produsere, eller begge deler, «back in the day». Ergo Like A Virgin, Madonna, 1984!, som han entusiastisk introduserer den som, skriver VGs anmelder fra konserten som samlet 7000 foran scenen.

– Andre slike: Daft Punks Get Lucky, samt en Notorious (Duran Duran) som er bedre uten Simon Le Bons breking. Og Sister Sledges Lost In Music. Trommeslager Ralph Rolle synger David Bowies Let’s Dance, mens Rodgers planker Stevie Ray Vaughans bluesy originalsolo. I’ll Be There – den er basert på et gammelt riff – gjør ikke skam på seg, og My Forbidden Lover, med sitt slangeaktige gitartema, sitter kanonbra.

– Rodgers’ gitarlyd er som alltid en nytelse: Sånn helt ren, stram Stratocaster-klang. De som mente at disco var «statisk» musikk, kan ikke ha hørt Nile, som svinger som en jazzmusiker. Freak Out må komme som en lettelse etter en lang dag med indierock, og Good Times, heri opptatt noen strofer av Rapper’s Delight – når en seksti-sytti publikummere får komme opp på scenen og danse med bandet – et klassisk Øya-blikk. Lost in music, indeed.

– Den beste typen «tradisjonskonsert». En livskraftig feiring av noe som var – og musikk som alltid kommer til å vare, skriver VGs entusiastiske anmelder.

Mer behersket fra Aftenposten

Aftenpostens anmeldere var mer behersket, og i papiravisa ble mat-omtalene prioritert foran musikken… Ingen av anmelderne nevner disco-showet til Nile Rodgers, men Fay Wildhagen, Courtney Barnett og svenske At The Gates får positiv respons fra avisas anmeldere, uten at det altså ble noen stående ovasjoner. Her er utdrag fra Aftenpostens omtaler:

Courtney Barnett, Vindfruen (4):
Den australske artisten har en stemme som høres som den har vært marinert i langt mer whiskey og livserfaring enn det hun kan ha rukket over i løpet av sine 26 leveår. Men det er nettopp denne miksen av fylde, råhet, varme og gruff, som gjør at hun skiller seg ut i mengden av klokkeklare poprøster i indielandskapet for tiden. Det hadde vært enkelt å la henne fronte et fullblods rockeband, som kunne ta seg av instrumenteringen, men hun konsentrerer seg om publikum og har valgt et nedstrippet trioformat, hvor hun både spiller gitar, er vokalist og fungerer som bandleder. Selv om trioformatet er langt mer sårbart enn et topptrimmet rockeorkester, er det også et langt mer spennende valg. Allerede på første låt viser Courtney at hun mener alvor der hun står, når hun ikke sparer på kruttet, men isteden avslutter med en real støysolo og litt headbanging.

Fay Wildhagen, Amfiet (4):
At et par av de roligere og mer introverte partiene druknet i de frenetiske lydprøvene til trommeteknikeren på naboscenen er selvfølgelig ikke hennes feil, men denne logistikksvikten fra festivalens side hjalp ikke akkurat på for publikum litt oppe i Amfiet. Dermed fungerte konserten best i de mer energiske låtene, som We are, Fire on the mountain og Lionheart. Melodiske indiepoplåter med en passe dose trøkk, der Wildhagen selv spilte knall gitar og sang inderlig godt, mens hennes nesten i overkant forsiktige band fulgte på med mye ahhh-ahhh-ahh-koring av typen norske Team Me også bedriver. Selv etter en litt middels dag på jobben på Øyas åpningsdag, er tipset klart: Hun kommer tilbake på samme scene om et par år, og røsker liv det døsige amfiet. Det handler bare om å «gønne» på litt mer.

At The Gates, Vindfruen (4): Gammelt og nytt glir sømløst inn i hverandre, og vokalist Thomas Lindberg fronter en veloljet, proff metalmaskin. På sitt beste, som Heroes and Tombs og Under a Serpent Sun, er bandet nær uslåelige, og jovialt publikumsfrieri fungerer i ettermiddagssolen.

Dagbladet nøyer seg med en firer

Dagbladet gir også mye plass og entusiasme til Nile Rodgers og Chic, men nøyer seg med en firer på terningen: Hva har David Bowies Let’s Dance, Diana Ross‘ Upside Down, Madonnas Like A Virgin og Sister Sledges We Are Family til felles? De er alle fingret frem av av Nile Rodgers, fastslår avisas anmelder.
– Sjansen er minimal for at du aldri har rørt deg til en av 62-åringens glad-hedonistiske produksjoner. Fyren sitter på et av historiens viktigste repertoarer av dansbare låter og har vært en bunnløs sample-forsyning for moderne klubbmusikk. Kanskje viktigst av alt: Han har gjort jobben til DJ-en i bryllupet ditt til verdens letteste, bemerker Dagbladet.
Avisa nøyer seg med en treer til Anneli Drecker under tittelen voksenpop på bortebane, en firer til Belle & Sebastian – «Jeg syns det er greit, men det er litt nørd» – og en treer til Moodymann – «halvhjertet technotime fra Detroit-legende»..

Dette innlegget er allerede blitt lest.5716.ganger