«..når nesten hver eneste låt høres ut som om det er den siste, ikke bare den siste i showet, men den siste i denne verden, blir det slitsomt og trettende,» skrev VG..

(Publisert fredag 14.juli 2015 kl. 10.12, sist oppdatert fredag kl. 10.26)

– Det burde ikke være tvil om at Florence Welch er en av vår tids sterkeste popartister. En særegen, karakterfull stemme, et naturlig scenenærvær, og en egen evne til å gjøre melankolske ballader til storslåtte gladlåter. Kveldens konsert er bevis på at hun stadig blir bedre, og at det er mer å hente i fremtiden.

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Det skriver Aftenpostens anmelder om det som åpenbart, for mange, var ett av torsdagskveldens høydepunkter på Øyafestivalen, under tittelen Tidløs scenemagi, og gir en sekser til Florence + The Machine. VG er mer skeptisk og kaster en treer på sin terning, under tittelen Maratonkvinnen, og med bemerkningen:

«Florence Welch løper flere kilometer i løpet av en konsert. Det blir hun i det minste sprek av.» Med en omskrivning av tittelen på gruppas siste plate mener VGs anmelder at konserten var «For stort. For blått. Og altfor forskjønnende.» 

Ærlig om følelser

Men først altså Aftenposten, som mener konserten torsdag ga en god blanding av låter fra Florences utgivelser.
– Det er tydelig at hun allerede med tre album kan velge og vrake når hun skaper en sett-liste nesten uten dødpunkter. Hun tar seg også tid til å snakke ærlig om følelsene som ligger bak sitt siste album, før hun setter igang tittelkuttet How big, how blue, how beautiful, som blir et av konsertens høydepunkt.
– Et annet er røffe What kind of man, som skaper enda mer liv i publikum og lar Florence vise hvor høyt stemmen hennes når. Og selvfølgelig den obligatoriske The Source-coveren You’ve got the love, hvor allsangen når nye høyder og den siste energien brukes opp, før den rolige avslutningen Dog days are over, skriver Aftenposten.

Underholder

– En ekstremt overbevisende underholder, på alle måter, skriver VG. Låtene er derimot mer problematiske. Vel, én låt med operasvulstig pop kan man tåle. Gjerne to og tre også. Men når nesten hver eneste én høres ut som om det er den siste, og ikke bare den siste i showet – men den siste i denne verdenen noensinne, blir det slitsomt og trettende. De handler om å reise seg igjen, de handler om sjøer og fjell. De handler om stjerner og soler. De handler om menn, mislykkede forhold, flere menn og kosmisk kjærlighet. Og da har vi kommet en knapp halvtime ut i konserten, skriver VG…

Teater og fesjå

Mer teater og fesjå enn en sjelsettende musikkopplevelse, skriver Dagbladet og kaster en firer på sin terning:
– Mye av låtmaterialet hennes er ikke overvettes spennende i den store sammenhengen. Det handler mest om samhørigheten mellom henne og den nesten like euforiske menigheten, selv om de også blir satt på prøve. Etter en time med mega-insisterende patos-pop, kan selv den mest ihuga bli ør i topplokket, mener Dagbladet.

Dette innlegget er allerede blitt lest.3749.ganger