EPOKEGJØRENDE: Varere og vakrere har vel aldri Beethoven vært håndtert, skriver Dagbladets anmelder og kaster en sekser til den nye Beethoven-plata til Andsnes, i samarbeid med Mahler Chamber Orchestra, som ble sluppet i dag, mandag..

«En vidunderlig letthet i anslaget..»

Varere og vakrere har vel Beethoven aldri vært håndtert, skriver Dagbladets veteran-anmelder Ståle Wikshåland om Leif Ove Andsnes plate-slipp i dag, mandag, av Andsnes andre Beethoven-utgivelse av mesterens klaverkonserter, med konsertene 2 & 4, i samarbeid med Mahler Chamber Orchestra.

«The Beethoven Journey», som utgivelsen kalles, kjennetegnes av en vidunderlig letthet i anslaget, hos Andsnes ved klaveret så vel som i den musikalske utvekslinga mellom solist og orkester. I så måte holder de stand, både Andsnes og Mahler Chamber Orchestra, på sin foreløpig siste utgivelse på reisen, skriver Wikshåland og kaster en sekser på sin musikalske terning.

Beethovens tonefall

Vi fornemmer det allerede fra første takt i den første av de to konsertene (som egentlig var den første Beethoven skrev). Andsnes treffer Beethovens tonefall, som er helt mozartsk, helt presist, og lar det folde seg ut. Men like sikkert får han med seg alle overgangene i verket, som ble skapt gjennom Beethovens mange bearbeidelser av denne klaverkonserten gjennom livet. Slik skanderer han lag etter lag i musikken, uten at en eneste takt reduseres til gjennomgangsstadium for neste musikalske poeng, skriver Wikshåland.

Epokegjørende

I den 4.klaverkonserten møter vi en Beethoven der uttrykket er mer konsentrert, og mer integrert, skriver Wikshåland. Dramatikken er på plass, uten dødgang av noe slag, men det er også en større inderlighet i uttrykket. Og intimiteten og inderligheten får sitt, av både Andsnes og orkesteret, hele registret og hvert enkelt øyeblikk især.
Hør på avslutningen av andre sats, like før forløpet slår om i finalen. Varere og vakrere har vel Beethoven aldri vært håndtert, skriver Dagbladets anmelder.
Andsnes er ytterst nærværende, hele tida, skriver Ståle Wikshåland, som kaller utgivelsen for en epokegjørende innspilling.