«Varme, solidaritet, empati, — og litterær følsomhet..»

En ung enslig mor har hentet datteren i barnehagen. Det er vinter og kaldt. Datteren har tisset på seg. De har seksti kroner som skal vare ut helgen.
Spørsmålet er om de skal bruke pengene på bussen hjem, eller om de skal kjøpe ny tørr truse på Linderudsenteret.
Datteren vil helst gi penger til en tigger, moren sier nei, for «Vi kan ikke hjelpe alle». 

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Sitatet er tittelen på den første av de tre fortellingene i østkant-baserte Ingvild Rishøis tredje novellesamling, Vinternoveller, som har fått anmelderne til å ta fram de store ordene.
«Like suveren som alltid», skriver Dagbladets anmelder Cathrine Krøger.
«Noveller med et stort, bankende hjerte for dem som sliter», skriver Aftenpostens Anne Merethe K. Prinos.

Solidaritet og empati

— Er det noe som i særlig grad kjennetegner dette forfatterskapet, må det være solidariteten og empatien Rishøi har med personene sine, skriver Prinos. De vil så gjerne det gode, og vi som leser, vil så gjerne det gode for dem. Men det er ikke lett å være menneske. Det formidler disse bøkene med en helt spesiell varme og litterær følsomhet, heter det i Aftenposten.
— Innholdet nærmer seg det patetiske, skriver Krøger, og snakker om novellen «Vi kan ikke hjelpe alle». Det patetiske gjelder for så vidt også de andre fortellingene i boka. «Søsken» handler om jenta på søtten som rømmer med sine to små (halv)søsken, så ikke barnevernet skal skille dem fra hverandre. «Riktig Thomas» om verstingen som nylig har sluppet ut av fengslet, og skal ha besøk av sin lille sønn.

Østkantfolk

Thomas har planen klar, han vil så gjerne gjøre alt riktig. Det rakner når han skal kjøpe ny pute til sønnen. Det er så mange valg å ta. Han får panikk.

Ingvild Rishøi skriver, som tidligere, om de svakeste av oss. Østkantfolk, som det het en gang. De som faller utenfor, sosialklientene, verstingene om du vil, skriver Krøger.

Hun beveger seg på grensen av det patetiske, Ingvild Rishøi, men hun er altfor suveren til å la det bikke over. Og vi føler sånn med personene; skulle så gjerne stukket en penge til alenemoren, hjulpet Thomas med å kjøpe en pute, tatt de tre iskalde søsknene inn i varmen, skriver Cathrine Krøger i Dagbladet..

Emosjonelt trykk

— Å lese om disse skikkelsene som balanserer på slak line, er litt som å se en film der man hele tiden frykter det verste – det kan ikke gå bra! Sånn er Rishøi en forfatter med et sterkt emosjonelt trykk, og noen ganger synes jeg nok at hun strekker strikken vel langt, skriver Prinos.
— Viktigere er det likevel at boken på en innsiktsfull og udramatisk måte minner om fellesskapets betydning og om hva en liten utstrakt hånd kan ha å si. «Vi kan ikke hjelpe alle» lyder standardfrasen Rishøi har brukt som tittel på den første novellen i samlingen. Det er godt gjort å klare å snu på den, uten at det bare blir en ny frase, skriver Aftenpostens anmelder.

Ingvild Rishøi har tidligere skrevet novellesamlingene La stå i 2007, og Historien om Fru Berg i 2011.