SKYLDIG: Ingen synes foreløpig å ha flyktet fra noen av nettselskapene som deler våre hemmeligheter/innlegg med amerikanske myndigheter.. (Foto: Reuters)

Ingen flykter fra nettselskapene som er avslørt..

At myndighetene overvåker så og si alt vi foretar oss på nettet, visste vi jo allerede. 

Men hadde vi ikke mer enn tilstrekkelig informasjon, også før Edward Snowden sto opp som en ekte, amerikansk helt,  til å kjenne risikoen forbundet med å dele privat og personlig informasjon i den grad mange av oss gjør på nettet?, spør Dagbladets IT-kommentator Jan Omdahl denne uka.

SKYLDIG: Vi googler og deler som om ingenting er skjedd.. (Foto: Mike Blake/Reuters)

— Det er kanskje derfor det så langt ikke har vært mulig å registrere noe tegn til brukerflukt fra de involverte nettselskapene. Reaksjonene fra skuffede og sinte nettbrukere har vært mange og sterke, men, med forbehold om at annen informasjon kan dukke opp, tyder alt så langt på at vi googler, deler på Facebook, handler i iTunes og snakker på Skype som om ingen ting var skjedd. Et ganske velvoksent paradoks: Vi deler og diskuterer overvåkingsskandalen — i nettmediene som overvåkes, skriver Omdahl.

Manglende forbrukeropprør

— Det manglende forbrukeropprøret kan kanskje tjene som en bekreftelse på noe det har vært grunn til å mistenke en stund. Vi bryr oss om personvernet vårt, men ikke nok til å ofre det sosiale livet på nettet for å beskytte det. Vi vil ikke, eller tror ikke vi kan. Verdens ledende nettjenester er så innvevd i våre liv at det fortoner seg som en umulighet å skulle melde seg ut av symbiosen med Microsoft, Skype, Facebook, YouTube, Google, Yahoo, Apple og alle de andre, mener Jan Omdahl.

— Da det amerikanske selskapet Digital World Research spurte amerikanske nettbrukere om de var bekymret over at Google samler personlig informasjon for å tilby personaliserte annonser, svarte 60 prosent ja. Bare 4,8 prosent var sikre på at de ville slutte på bruke et Google-produkt på bakgrunn av denne informasjonen. Tankegangen er gjerne at «jeg har jo ikke noe å skjule, så det kan da ikke være så farlig.»

Langflate over tastaturene

Det er samme logikk som gjør det sannsynlig at Datalagringsdirektivet, PRISM-programmets fjerne, men idémessig beslektede fetter, blir implementert i Norge. Debatten om personvernets kår i en tid da vi frivillig overlater enorme mengder sensitive data til private selskaper, har pågått lenge. Mens vi ligger langflate over tastaurene i et forsøk på å «bygge egen merkevare» i sosiale medier, er kunnskapen om oss selve valutaen Facebook, Google og Apple omsetter i annonseinntekter. Ved å signere selskapenes brukeravtaler – uten å lese dem først, selvsagt – sier vi fra oss enhver kontroll med innholdet vi publiserer.

— For myndigheter og etterretningsmiljøer på jakt etter reelle og innbilte fiender, er det samme innholdet en uimotsåelig fristende kilde til etterretningsinformasjon. Den politiske tradisjonen for hemmeligholdte overvåkingsprogrammer er forholdsvis lang og dyster i USA, og Obama-regimets troverdighet som forvalter av visse grunnleggende rettsstatlige og demokratiske prinsipper begynner å bli meget tynnslitt, mener kommentatoren.

Ingen konsekvenser?

Får avsløringene ingen følger for vårt forhold til verdens ledende nettaktører og sosiale medier, for tilliten til Silicon Valley og den amerikanske nettindustrien?, spør Jan Omdahl. Vi vet jo nå at vi ikke kan stole på at disse selskapene kan ta vare på vår personlige informasjon slik de har lovet oss.

Våre mest personlige og private tanker, våre politiske meninger, våre lyster, vår tro, våre forbrukervaner, våre vennskapelige og profesjonelle nettverk — alt er lagt åpent. Datatilsynet er bekymret. I nettmagasinet Slate skriver Fahrad Manjoo at skandalen kan ødelegge Apple, Google og alle de andre store teknologiselskapene. Hayley Tsukayama i Washington Post skriver omtrent det samme, og konkluderer med at tillit er valutaen teknolgiselskapene bygger sin virksomhet på. Det burde være slik, men jeg er ikke lenger så sikker, skriver Jan Omdahl i Dagbladet.