«Usentimental, ren og klar forestilling,» skriver Dagbladet..

Sist oppdatert søndag 5.oktober kl. 10.17

«Brørne Løvehjarte er en av Astrid Lindgrens mest hjerteskjærende historier, samtidig som den oppsiktsvekkende nok handler om døden. På samme tid er den en temmelig skjematisk fremstilling av kampen mellom det gode og det onde, og Det Norske Teatrets oppsetning blir dessverre altfor ofte like skjematisk i sin tolkning av de nevnte hovedtemaene.»

Det skriver VGs anmelder Stein Østbø, som kaster en treer på sin terning etter premieren på Det Norske Teatrets Astrid Lindgren-oppsetning av Brørne Løvehjarte denne uka..
– Samspillet mellom brødrene, den modige og altoppofrende Jonatan (Oddgeir Thune) og den mer naive og barnlige lillebroren Kavring (Emil Johnsen), halter nærmest fra første stund. Følelsene mellom dem virker påtatt, replikkene som om de leses rett fra manus og vi får aldri et inntrykk av hvor sterkt bånd det egentlig er mellom dem, skriver Stein Østbø.

Samspillet kommer seg

– Samspillet kommer seg etter hvert som historien rulles ut, men forløses ikke før i en aldeles nydelig sluttscene der Kavring frivillig hopper i døden med sin døende storebror. Den scenen er magisk. Men det er også den siste i hele stykket..
Brørne Løvehjarte er en fryd for øyet, men enn så lenge kun en delvis stimulans av intellektet, skriver VGs anmelder.

Eventyrlig, og ofte magisk, mener Aftenposten..

– Stil og form, scenografi og musikk – alt smelter sammen i et eventyrlig og ofte magisk uttrykk, skriver Aftenpostens anmelder Mona Levin etter Brørne Løvehjarte-premieren.

– Selv om mye teaterteknikk er involvert, synes ingenting å være for effektens skyld, mer for å understreke at vi befinner oss i en annen dimensjon, en poetisk og usentimental fantasy-verden.
– Komponist Eirik Myhrs musikalske underlag er diskret medfortellende og atmosfæreskapende, aldri påtrengende, mener Levin.

Opphever tid og rom

– Even Børsums meter på meter av hvite silkestoffer skifter i Ola Bråtens lys umerkelig fra sommerskyer, ridescener og grotter til kampen mellom dragen Katla og ormen Karm – de to uhyrene som til slutt dreper hverandre.

– Bruk av scenens mange lemmer og nivåer opphever tid og rom – handlingen flyter som en elv. Mot slutten flyter den så raskt at det er litt forvirrende, skriver Mona Levin, som også fremhever de to hovedrollene:

«Telemark-helt»

– Emil Johnsen og Oddgeir Thune bærer det hele som brødrene, de «spiller» ikke barn, men kombinere det barnlige og det dypt alvorlige. Vi tror på Johnsen som en slags Telemarks-helt, blond og uselvisk, som både redder brorens liv og Nangijalas to grønne daler, og Thune skildrer en redd Kavring, en som blir modigere i møtet med svik, skriver Mona Levin.

Tar alvor på alvor..

– Brørne Løvehjarte tar alvor på alvor, i en ren, klar og usentimental forestilling, skriver Dagbladets Lillian Bikset. Emil Johnsen og Oddgeir Thune spiller brødrene med et uanstrengt fellesskap, ikke emosjonelt demonstrativt, men med kroppsspråk som oppleves som naturlig for  ti og tretten år gamle gutter, skriver Bikset.

– Svein Sturla Hungnes  har valgt en framføringsstil fra leirbålene og eventyrenes tid. Den er alvorstungt gjenfortellende. Dette skaper en viss avstand til fortellingen, og det samme gjør grepet med å la en eldre kvinne, i framtoning lik Astrid Lindgren (spilt av Hilde Olausson) ramme inn historien.
– Men Brørne Løvehjarte fornekter ikke det tunge og vanskelige. Forestillingen tør være alvorlig, og den tør konfrontere redsler, jordnært, uten hysteri, mener Dagbladets anmelder.

Dette innlegget er allerede blitt lest.323.ganger