«Juliette Binoche det absolutte brennpunktet for Erik Poppes nye film»..

Ærgjerrig moraldrama med uforglemmelige scener, skriver Aftenposten.. En av kinoårets mest bemerkelsesverdige filmer, uansett opphavsland, skriver VG.

Erik Poppe lager ikke film uten å ha et viktig anliggende. Tusen ganger god natt er ikke noe unntak, skriver Aftenpostens filmanmelder Ingunn Økland og utnevner Poppes nye film til årets beste norske film — i et tamt norsk filmår. Økland gir en sekser til ukas norske kinovinner.

Det åpner dramatisk, skriver Økland: Krigsfotografen Rebecca, spilt av en engelsktalende Juliette Binoche, er i Afghanistan og dokumenterer «klargjøringen» av en ung, kvinnelig selvmordsbomber – et slags renselsesritual som slutter med at hun får sprengladningen knyttet til kroppen. På grunn av en liten feilvurdering blir Rebecca selv rammet av aksjonen.

Brennpunktet

— Poetiske drømmebilder i sakte film antyder at hun svever mellom liv og død. Åpningen etablerer Juliette Binoche som det absolutte brennpunktet for Erik Poppes nye film. Har man først fått fatt i den franske stjerneskuespilleren, så må hun brukes for alt hun er verd, skriver Ingunn Økland. Tusen ganger god natt fremstår i det hele tatt som en internasjonal film, med engelsk tale og hele handlingen lagt til utlandet.

— Hovedkarakteren har et myteomspunnet yrke, men primært er dette et familiedrama: Rebeccas ektemann (spilt av danske Nikolaj Coster-Waldau) og døtre føler seg sviktet av en kvinne og mor som gang på gang risikerer livet for å ta sterke bilder.

Moralsk dilemma

— Nok en gang er det et moralsk dilemma Erik Poppe reiser. I hans forrige film, DeUsynlige, springer moralkonflikten ut av en kriminell handling. I Tusen ganger god natt er den mer allmenn: Rebecca legemliggjør en ganske vanlig følelse av at tampen brenner utenfor hjemmet, skriver Økland.

— Slik sett kunne denne karakteren ha et hvilket som helst krevende yrke, men at hun er fotograf passer perfekt for Poppes ambisjoner om å skape et særegent estetisk uttrykk. På fascinerende vis integreres hennes arbeid – selve fotografiene – i filmen. Det skaper både estetisk variasjon og en etisk fordring: Plutselig blir det kinopublikumet som opplever ubehaget ved torturerte kropper og nedslaktede flyktninger – vi får den reaksjonen som Rebecca oppgir å ville fremprovosere.

Kantete og distansert

— Også filmens fotograf, John Christian Rosenlund, dyrker kontrasten mellom ladede konfliktsoner og en blek hverdagsrealisme på hjemmebane, mener Økland. I en forbløffende scene fra en flyktningeleir kan Rebecca springe rett imot en flyktende masse med en gruppe revolvermenn i hælene. Det er Binoche på hennes mest intense.
I familien spiller hun taus og mistilpass, ja, det er uvant å se Binoche så tam. Samspillet med Coster-Waldau er kantete og distansert, eller rettere sagt: De to lykkes i å fremstille et kantete og dårlig forhold.
— Det er eldstedatteren (nydelig spilt av Lauryn Canny) snarere enn ekteparet som blir den emosjonelle motoren i familiescenene. «Andre barn trenger henne mer enn meg,» sier hun i et nakent og sårt skoleforedrag om morens fotografier.

Brennende yrkesengasjement

— I denne nøkkelscenen er Rebecca på symbolsk vis plassert bak alle de andre foreldrene, nærmest i døren, som om hun er på vei ut. Vanligvis er det fedre som står plassert slik på film, og det gir Tusen ganger god natt en fin vri at det her er kvinnen som lever ut et brennende yrkesengasjement på bekostning av familien. Den tydelige kontrasten mellom ute og hjemme er imidlertid ingen utelukkende heldig effekt for filmen. Jeg savner sting og glød i samlivsdramaet og ønsker flere scener med krigsfotografen.
— Det Poppe vinner, er at filmens moralske dilemma smitter over på tilskueren og åpner for en dypere innsikt i hva som driver en figur som Rebecca. Hun fremstilles vel å merke ikke som en ren idealist. Nei, manusforfatter Harald Rosenløw Eeg tegner henne med elementer av raseri, egoisme og rastløshet, skriver Økland.

— Ganske diskret spiller han på mytene om at krigsfotografer kan utvikle et ruslignende forhold til konfliktsoner. Filmen dirrer når den «tørrlagte» Rebecca sprekker. Tusen ganger god natt er ikke et like tydelig blinkskudd som Poppes beste film, Hawaii, Oslo. Men i et tamt norsk filmår utmerker den seg som et estetisk ærgjerrig moraldrama med flere uforglemmelige scener, mener Aftenpostens anmelder.

En meget, meget god film, mener VG..

VGs anmelder Jon Selås mener Tusen ganger god natt er Erik Poppes mest personlige film og kaster en femmer på terningen. Og det er en meget, meget god film!, skriver Selås.

— Juliette Binoche er formidabel; knapt noen andre kan som henne fortelle en hel historie med bare øynene! Samtlige andre roller fungerer utmerket. Den dramatiske utvikling er spennende som en thriller —  skjønt nedtonet til «virkeligheten». Som, som alle vet, ofte overgår fantasien.

— Foto er helt fantastisk, musikk og lyd ligger hele tiden fjellstøtt rundt, over og under det hele, mener Selås. 

Ingen svar

Erik Poppe har i hele sin regikarriere vært opptatt av etiske og åndelige problemstillinger. Dette er en film om etikk på alle plan, forpliktelser på alle plan, ansvar på alle plan. Vi er, som mennesker, tvunget til å gjøre valg, som både kan være riktig og gale — helt avhengig av ståsted. Rebeccas dilemma blir tydeligere og kraftigere enn kanskje noen andres: Uansett hva hun gjør, må hun ofre noe og noen.

— Poppe gir ingen svar på dilemmaene. Det er en styrke for filmen. Og gjør den uhyre provoserende. Dertil betyr det at historien blir vanskelig å styre, fordi innvendingene oftest er helt grunnleggende – og derfor står i fare for å bli banale og sentimentale.

Aldri banal

Banal bli imidlertid «Tusen ganger god natt» aldri. Men utgangspunktet er såpass ekstremt, at engasjementet i filmen kanskje blir mer interesse enn full innlevelse. Jeg vet ikke engang om det er en brukbar innvending mot en av kinoårets mest bemerkelsesverdige filmer, uansett opphavsland, skriver Jon Selås.

Triller også en femmer..

Dagbladets Mikael Godø triller også en femmer på terningen og mener, under tittelen Fotograf på avvenning, at Tusen ganger god natt er Erik Poppes beste forsøk på å skildre kompleksiteten rundt et menneskes handlinger og motiver. 

Dette innlegget er allerede blitt lest.863.ganger