«..men ikke helt der oppe i krim noir-himmelen..», mener vår anmelder..

(Sist oppdatert tirsdag 25.november kl. 10.10)

«Fortsetter det som det stevner kan Øyevitne bli et kvantesprang i norsk TV-drama, vi kan plutselig befinne oss der oppe med svenske og danske kolleger, som eksporterer mørkt TV-drama i stort omfang til internasjonale markeder..»
Det skrev vår anmelder etter seriens andre episode.
«Kvantespranget lot vente på seg i episode 3 og tok seg heller ikke opp i episode 4. Vi fikk riktignok rett i vår spådom om «Nixon»s rolle som internasjonal polititopp.
Men grepet med å gjøre massemorderen til politisjef truet med å senke seriens troverdighet og fjernet det femte blodrøde hjertet i vårt karaktersystem», skrev vi videre.
«Men sjette og siste episode endte i et forrykende action-race som raskt fikk karakterfemmeren tilbake på plass, det samme gjelder respekten for serie-manusforfatter og regissør Jarl Emsell Larsen, tilbake nær det kvantesprang-nivået vi snakket om etter de to første episodene, – men ikke helt der oppe i krim noir-himmelen til våre naboer», skrev vår anmelder.
«Relativt TV-ferske Per Kjerstad har brakt det ganske spesielle rollefaget morder/psykopat til nye høyder her på våre kanter, og en annen TV-fersking, Yngvill Støen Grotmol, i rollen som politikvinnen som innledet et forhold til galningen i politisjef-stolen, ga robust liv til Camilla», skrev vår anmelder blant annet.

TV: Øyevitne (NRK1)
Regi: Jarl Emsell Larsen
Med Anneke von der Lippe, Mariann Huse, Per Kjerstad, Bjørn Skagestad, Tobias Santelmann, Yngvill Støen Grotmol

Karakter: ♥ ♥ ♥ ♥ ♥
BJØRN BRATTEN skriver om TV på Østkantliv

Den kaldblodige, pedofile massemorderen kalt Nixon (Per Kjerstad) holdt den lille sårbare jentungen Zana i et dødelig strupetak ved avslutningen av annen episode av NRKs meget lovende nye krimserie, Øyevitne. Når tredje episode starter mandag kjemper politispaneren Camilla (Yngvill Støen Grotmol) for sin troverdighet etter at det er funnet et stort parti narkotika i hjemmet hennes. 

Bare 545.000 seere, som er et ganske moderat antall for en ny krim-serie på NRK1, eller 29 prosent av TV-publikumet denne mandagskvelden, fulgte første episode. Men hos anmelderne satt femmerne raust. Så hva kan vi si om serie-veteranen Jarl Emsell Larsen (Offshore, Svarte penger, hvite løgner og Kodenavn Hunter ) og hans nye serie foran tredje runde?

Dansk fotograf

Det som springer i øynene, og ørene, er hva vi har lært av våre nordiske brødre etter Forbrytelsen og Broen-suksessene: Den ledsagende, nokså mørke og tungsindige og dvelende musikken, i Øyevitne faktisk skapt av de norske filmkomponist-veteranene Bøhren og Åserud, som slo gjennom så langt tilbake som til Ola Solums film av Jon Michelet-klassikeren Orions Belte på tidlig 80-tall.

Ris eller ros? Vi tåler også nedovertommeler! Legg inn kommentaren din nederst i saken..

Dessuten dukker et nærmest fulltallig regiment av norske skuespillere opp, som blir stadig dyktigere på TV-dramatikk – mer om det seinere. Og her er det også ekko til danske serier, siden filmfotografen, ifølge Dagbladet, er danske Lars Vestergaard, som også gjorde Broen, og flere andre. Det er pent, mørkt TV-dramatisk arbeid.

Dvelende og tett

Det visuelle inntrykket, et nærmest fargeløst foto, selv i de grønne omgivelsene ute på landet på Mysen, en til tider dvelende klippetakt, i samsvar med den dvelende musikken, men først av alt: Karakterenes sentrale plass, tildels i ekstremt nære bilder. Og her kommer dyktige skuespillere, her representert ved tre av dem, til sin rett:

Veteranen Anneke von der Lippe er en meget rutinert teaterskuespiller, men også med atskillige innhopp i film. Her viser hun hvordan en tilsynelatende lett og ledig, men samtidig rutinert turnering av rollen som en stresset politietterforsker gir imponerende resultater.

Sheriffen i Fargo

Og ikke et øyeblikk legger hun seg i rolletolkningen til den nesten-psykotiske etterforskeren til danske Sofie Gråbøl i Forbrytelsen. Om vi skal måle henne mot noen må det heller være mot den fabelaktige nøkterne og godhjerta, men likevel skarpsynte sherriffen til Frances McDormand i Coen-brødrenes klassiker Fargo.

von der Lippes nøkterne og stålkontrollerte etterforsker Helen Sikkeland lar seg ikke pelle på nesen av noen, hun er Kripos-veteranen som trakk seg tilbake til et liv som lensmann på landet med mann og hund og adoptert sønn, men når situasjonen krever det er hun tilbake. Ikke uten problemer, vil vi nok få erfare.

Fabelaktige Hole

Så er det den fabelaktige Mariann Hole og hennes Siri, (lillesøsteren til politispaneren Camilla), hvis samboer og MC-medlem Christer, som er politityster, blir skutt under massedrapet i sandtaket i første episodes åpningsminutter. Når Siri, som har en bakgrunn i narkomiljøet, får vite om drapet på Christer og de andre, og det faktum at søsteren hennes har holdt skjult for henne at samboeren, og far til hennes barn, er hyret inn som politityster, uten at hun er informert, klikker det for henne.

I denne scenen, i tette bilder av Mariann Holes øyne som svartner i raseri, er det vi ser hvorfor Hole, som spilte en framtredende rolle som den ene av triumviratet på Torshovteatret da de triumferte med Komilab-serien, er på vei til å bli en av de mest spennende og framgangsrike skuespillere på norske skjermer! Intet mindre! 

Og på norske scener, der hun fortsatt noen dager til kan oppleves i den formidable rollen som engelen i Strindbergs Drømspill, og som en av de Tre Søstre i det strålende ensemblespillet som anmelderne melder om i Tsjekov-forestillingen med premiere før helga, får vi tilføye..

Psykopat eller redningsmann

Tredjemann i dette triumviratet som gjør Øyevitne til en så spesiell serie i norsk sammenheng, er den relativt ukjente Per Kjerstad, som spiller drapsmannen, av lille Zana kalt Nixon. I denne serien har vi altså den situasjonen at vi allerede i åpningssekvensen får se hvem som begår drapet, han skyter fire MC-medlemmer, som kommer med ham i baggasjerommet på en bil for å ikvidere ham.

Det er Zana som kaller ham pedo i avslutningsscenen i episode 2, og hun har åpenbart et tak på ham med sin spede og nesten barnaktige kropp. Så når han tar et langsomt strupetak på henne er vi ikke forbauset.

Historien snur?

Kjerstads rolle som (eventuell) pedofil massemorder er ikke uten videre en lett rolle, men Kjerstad har en kraftfull fysisk utstråling som passer rollen, samtidig som han med sitt sjarmerende guttesmil, som han allerede tok i bruk med hell som pikkolo i Hotel Cæsar i en av hans første roller, kan vakle mellom det psykopatiske og bare lett kunstig innsmigrende – i et landskap hvor det fortsatt kan ligge en mulighet for at historien kan tippe mot den andre kanten:

Det kan jo faktisk være slik at massemorderen kan være en godhjerta politispaner i en internasjonal politiorganisasjon som har truffet på Zana tidligere i forbindelse med jakten på faren hennes, som opplagt er en narkohai med vide, internasjonale forbindelser?

Kimen til nye løp

Ved åpningen av tredje episode er alle muligheter åpne for en utvidelse eller full omkalfatring av historien, et faktum som er noe av det serieprodusentene har lært av sine svenske og danske venner. Det bør alltid ligge kimer til helt nye løp, tidligere bare antydet, i historien..

Fortsetter det som det stevner kan Øyevitne bli et kvantesprang i norsk TV-drama, vi kan plutselig befinne oss der oppe med svenske og danske kolleger, som eksporterer mørkt TV-drama i stort omfang til internasjonale markeder..

Kvantespranget

Kvantespranget som vi så optimistisk signaliserte etter episode 2, lot vente på seg i episode 3 og tok seg heller ikke opp i episode 4. Vi fikk riktignok rett i vår spådom om «Nixon»s rolle som internasjonal polititopp, men det særs dristige grepet med å gjøre massemorderen til politisjef var i ferd med å bryte sammen i fjerde episode.

– Grepet er ganske enkelt ikke troverdig og Per Kjerstad som spiller denne rollen er heller ikke en figur som kan bære en slik nærmest umulig rolle. Foran de to siste episodene har også sheriffen fra Fargo, som vi har kalt Anneke von der Lippes lensmann, mistet alt det trøkket som gjorde henne interessant i innledningen.

Karakter fire

– Dermed ligger det an til at karaktersettingen reduseres til fire blodrøde hjerter, om ikke alt tar seg veldig opp i den siste episoden. Femte episode ble såpass ellevill, med massemorderen/politisjefen på ny drapsturne, denne gang på Mysen, at det er vondt å se hvordan dette skal hales i land på tilfredsstillende vis i avslutningen, skrev vår anmelder.

– Men spennende er det, skrev vi altså foran siste og sjette episode, som endte i et forrykende action-race som raskt fikk karakterfemmeren tilbake på plass, det samme gjelder respekten for serie-manusforfatter og regissør Jarl Emsell Larsen, tilbake nær det kvantesprang-nivået vi snakket om etter de to første episodene.

Imponerende

Måten serieskaperene har avsluttet serien på er ikke mindre enn imponerende. Selv om vi fortsatt mener grepet med massemorderen som politisjef var høyst risikabelt, og ikke fungerte i lange sekvenser, klarte man å hale dramatikken i land og samle alle løse tråder.

Vi satt ytterst på sofaen den siste halvtimen, og egentlig er jo det et greit kriterium når det gjelder å bedømme om en krimserie fungerer. Selv om det altså kanskje fortsatt dreier seg om et manus som ikke er helt der oppe i krim noir-himmelen blant våre nordiske naboer.

Toppkarakterer

Men trass i vår smule skepsis til historiefortellingen om både sheriff og gjerningsmann, alle de viktigste hovedrollene fungerte til toppkarakter da dramaet dro seg til. Relativt TV-ferske Per Kjerstad har brakt det ganske spesielle rollefaget morder/psykopat til nye høyder her på våre kanter, og en annen TV-fersking, Yngvill Støen Grotmol, i rollen som politikvinnen som innledet et forhold til galningen i politisjef-stolen, ga robust liv til Camilla, som ble en slags spillevegg for de andre rollene i sluttsekvensen. Veldig bra! Veteranen Anneke von der Lippe sto også last og brast med sin hovedrollefigur, lensmannen, da hun endelig så lyset, nesten for seint..

Dette innlegget er allerede blitt lest.8806.ganger