STRÅLENDE: Ensemblespillet er helt strålende, uten en falsk tone, skriver Aftenpostens anmelder etter premieren på Tsjekov-stykket Tre Søstre på biscenen Bakscenen denne uka. Her Laila Goody, Mariann Hole og Trine Wiggen. Regissør, teatersjef Hanne Tømta, får ekstra honnør av Aftenposten for å holde døra åpen for den mesterlige 90-åringen Espen Skjønberg.. (Foto: Gisle Bjørneby)

«..Honnør til teatersjefen som gir plass til mesterlige, 90-årige Espen Skjønberg..»

(Publisert lørdag 1. november kl. 08.22 – Sist oppdatert lørdag 09.56)

Ensemblespillet er helt strålende, uten en falsk tone. Handlingen, eller trådene av handling, er lett bearbeidet til vår tid, men musikknumrene Tømta har lagt inn, av populærmusikalsk art, som strofer fra Hovedøen, tilfører egentlig ingenting. Bortsett fra Natasjas fryktelige versjon av Ballade pour Adeline – det er stor humor!

Det skriver Aftenpostens anmelder Mona Levin etter premieren denne uka på Nationaltheatrets oppsetning av Anton Tsjekovs Tre Søstre, i regi av teatersjef Hanne Tømta.
– To skikkelser står ekstra sterkt i minnet, Mariann Holes poetiske unge Irina, som synlig resignerer og gråner, fra minutt til minutt, og Bjørn Flobergs taletrengte, filosoferende oberst Versjinin – to triste skjebner i et hav av stille desperasjon, en følelse Laila Goodys Masja har godt grep om, der hun lever inne i sin private trykkoker.
– Frøydis Armand får alt ut av sin gamle hushjelp Anfisa; hennes kamp mot sviktende hørsel og økende demens er en studie i skuespillerkunst, skriver Levin.

Eventyrlig levende

– I Espen Skjønbergs lyttende ansikt går ikke en nyanse i stykket ubemerket forbi. Hans Tsjebutykin er så eventyrlig levende til stede; han reagerer på hver minste situasjon, tanke eller bevegelse rundt seg. Rollen er en fordrukken tufs som liksom gjemmer seg bak Aftenpostens kulturseksjon.

Skjønberg skaper et helt, fjollete og lidende menneske. Samtidig kaster han flomlys over hvilke ressurser, hvilken erfaring som ligger i en 90 år gammel skuespillers sinn og forståelse for teatertekst, for talende pauser og ettertenksomme pauser i talen. 

Honnør til Tømta som holder døren åpen for de mesterlige gamle, skriver Aftenpostens anmelder.

VG: En fortettet feelgood-stemning..

Teater om kjedsomhet og lede kan fort bli en selvoppfyllende profeti. Hanne Tømta har tvert imot gjort Tsjekhovs «Tre søstre» til en fortettet feelgood-forestilling. Det skriver VGs anmelder Yngve Kvistad og kaster en femmer på sin terning. 

– Med et gjennomgående kompetent stjerneensemble, som antakelig bare Nationaltheatret kan mønstre, blåser regissøren nytt liv i den russiske dramatikerens ordrike skuespill.

– Trine Wiggen, Laila Goody og Mariann Hole er stykkets strålende søstre, Bjørn Flobergs nesten wesenlundske apparisjon (neppe tilsiktet) gjør hans offisersgestalt til en riktig så underfundig skikkelse, men sorry, gutter og jenter, den jeg maler det største krysset i taket for, er dramatikerens alter ego, legen Ivan Tsjebutykin, spilt ut med det remmer og tøy kan tåle av 90-årsjubilant Espen Skjønberg.

Elegant og absurd, lett og tung, som forestillingen for øvrig, mener VGs anmelder.

Dette innlegget er allerede blitt lest.3.ganger