RØVARANE: En knytteneve rett i trynet, skriver Aftenpostens anmelder om Friedrich Schiller-stykket Røvarane på Det Norske Teatret. Et stykke med høy provokasjonsfaktor, fint og krevende, mener Dagbladet. Vises 20. og 22. mars på Scene 2.. (Foto: Dag Jenssen)
«En knytteneve rett i trynet..»
Røvarane er en knytteneve rett i trynet. Men man får mye latter på kjøpet, skriver Aftenpostens anmelder Therese Bjørneboe etter premieren på Friedrich Schillers stykke på Det NorskeTeatrets Scene 2, i regi av Jonas Corell Petersen.
(Sist oppdatert kl. 16.21 søndag 23.februar 2014)
— Jonas Corell Petersen er en glitrende personinstruktør, og skuespillerinnsatsen imponerer. Men Røvarane er for en gangs skyld teater som ikke «ber om å bli likt». Når vi plutselig hører Schillers Ode til friheten, altså EU-hymnen, kjennes det som en ørefik. For dette er sviende samfunnssatire, skriver Bjørneboe..
— Røvarane gjorde den 22 år gamle Friedrich Schiller med ett slag berømt, og er — trolig ved siden av Tolvskillingsoperaen av Kurt Weill og Bertolt Brecht — den største over-natten-suksessen i tysk teater. Som stykke er Røvarane ikke på høyde med Schillers senere dramaer. Men det har vist seg forbløffende livskraftig likevel, skriver Aftenpostens anmelder.
Høy provokasjonsfaktor, mener Dagbladet
— Dyktig røverferd i Schillers landskap på Det Norske Teatret, skriver Dagbladets Andreas Wiese. En gang i tida var selv klassikerne unge. Friedrich Schiller var bare 22 år gammel da han gjorde sensasjon med Røvarane.
Her er stykket dels strippet ned til sin kjerne: Et Kain og Abel-lignende brødreoppgjør mellom to tvillinger, dels er historien brukt til å skildre fenomener og følelser i vår tid. Det er dyktig gjort og det har en høy provokasjonsfaktor.
Terroren
Som Demoner 2014 på Nationaltheatret anvender Jonas Corell Petersen en klassiker til å snakke om terroren som har rammet Norge. Men der Demoner 2014 hadde et mørkt scenisk sug, brytes her desperasjonen med humor. Det fungerer.
Det samme gjør moderniseringen, for ikke å si kidnappingen til nye formål: En scene på pub, der uetablerte unge menn snakker om hva som snart venter dem i den fryktede normalitetens trivialiteter, treffer en tidsstemning presist.
Fint, krevende
Resultatet er fint, krevende teater. Men som Sturm og Drang-stykke anno 2014 er det mer et bilde enn et manifest: Livet slik vi lever det er ikke til å bære, men gjør vi noe blir det verre. Som tilskuere gjør det mest vondt om vi ler, skriver Dagbladets anmelder.
Dette innlegget er allerede blitt lest.309.ganger