«Uten ordet ek/eg/jeg, ingen urnordiske tolkninger..»

“Tolkningen av runeteksten på Gullhornet på 1800-tallet er blitt stående som en standard for alle runetolkninger som siden er gjort. I våre dager blir en slik tolkning kalt en Kilroy-løsning. Kanskje fordi den forteller om dåren som skriver sitt navn over alt?” 

BJØRN BRATTEN skriver om historie på Østkantliv 

Nordens mest kjente runetekst var en av mange viktige inspirasjonskilder for den gryende nasjonalromantikken – og språkforskernes utgangspunkt for det urnordiske språket på runene.

Les også: De nordiske heltekongene var av hunisk avstamning?
Les også: Disse hestene knuser de urnordiske mytene?

Kopiene av de danske Gullhornene – originalene ble funnet hver for seg på det samme jordet i Gallehus i Sønder-Jylland i henholdsvis 1634 og 1739, – oppbevares bak skuddsikkert glass i Nasjonalmuseet i København. I status og betydning kan de sammenlignes med de britiske kronjuvelene.. 

Henrykkelse

Begge hornene ble stjålet i 1802, noe som ga støtet til den første bølge av nasjonalromantisk henrykkelse i Norden, og forårsaket Oehlenschlägers Gullhornet-dikt som siden er blitt utpekt som et av de første forløsende utslag av den nye tid: 

De higer og søger
i gamle Bøger,
i opslukte Høie
Med speidende Øie.
Paa Sværd og Skiolde
i muldne Volde,
Paa Runestene
Bland smuldrende Bene 

(Adam Oehlenschläger: Guldhornene 1802) 

Tyven ble pågrepet, men da hadde han smeltet om hornene. Vårt kjennskap til dem er basert på avtegninger som ble foretatt før de ble stjålet, og tegningene er innbyrdes noe forskjellige, forteller Dr. Philos. Terje Spurkland i runeboka si, I begynnelsen var Futhark (Cappelen 2006).. 

Relieffer

På grunnlag av disse tegningene er det laget kopier, betalt av reiselivskongen Simon Spies, kopiene altså nå utstilt i Nationalmuseet i København.
Det korte hornet hadde en runeinnskrift i eldre runer som kan leses slik med våre bokstaver, med den orddeling som historikeren og språkforskeren Sophus Bugge landet på allerede i 1865: 

ek HlewagastiR HoltijaR horna Tawido 

og slik er resultatet i den urnordiske versjonen:
“Jeg, Lægæst, Holts søn, gjorde hornet,” et utsagn som siden har vært betraktet som Danmarks eldste kunstnersignatur. 

Denne tolkningen av Gullhornet på 1800-tallet er blitt stående som en standard for alle runetolkninger som siden er gjort.

Kilroy-løsning

I våre dager blir en slik tolkning – også av språkforskere som Spurkland, kalt en Kilroy-løsning (S. 9 og 18 i I begynnelsen var Futark). Kanskje fordi den forteller om dåren som skriver sitt navn over alt (Kilroy was here..)?

Ris eller ros? Vi tåler også nedovertommeler! Legg inn kommentaren din nederst i denne saken..

En stor del av de urnordiske runetolkningene faller i denne kategorien – et faktum som etter vår mening alene reiser grunnleggende tvil om bruken av det såkalte urnordiske språket på de eldre runene..
Dette henger sammen med at ordet ek, som runeforskerne leser som det første ordet i svært mange runetekster av de eldre runer, oversettes som jeg – siden det forbindes med det gammelnorske eg. Dermed gir resten av teksten seg selv. 

Troverdig?

Bruken av ek i betydningen jeg fører til at det blir naturlig å lete etter et personnavn i de etterfølgende runetegnene, altså som Jeg, Personnavn, laget denne runa.. Dette kan forklare overhyppigheten av mange og lange og merkelige personnavn på de eldre runetekstene. Det var jo bekvemt og løste store tolkningsproblemer for runetolkerne. Men er det troverdig? Hadde ikke de gamle runeskribentene annet å melde?

Det er viktig å huske at runetegnene er skrevet uten ordmellomrom. Betydningen av runetekstene er altså helt avhengig av hvilke orddelinger man lander på. Ek-ordet i starten på så mange runetekster har, for å si det som det er, reddet det urnordiske prosjektet fra fullstendig sammenbrudd. Uten ordet ek, eller eg/jeg, ingen urnordiske tolkninger, kan vi være fristet til å si.

Jeg-formelen

Språkforskeren Ottar Grønvik har skrevet en avhandling om Gullhornet (Ottar Grønvik: Runeinnskriften på Gullhornet fra Gallehus, Maal og Minne 1(1999): 1-18) der han forteller om Jeg-formelen:

“Det substantiv som følger etter innledningsordet ek i de urnordiske innskriftene, er alltid en personbetegnelse (vår utheving, red.anm.), slik at man får en formel: ekNN. Dette har man kalt jeg-formelen, og mange har ment det var en magisk-religiøs formel, – ved hvilken den handlende person tilkendegir sig i al sin maktfuldkommenhed, som det heter både hos den danske språkforskeren Lis Jacobsen, og (den norske runeveteranen red.anm.) Carl Marstrander.»

Antikvarisk

Dette fortolkningsprinsippet, om aldri så antikvarisk, er altså fortsatt, halvannet århundre etter Sophus Bugge, det rådende utgangspunkt for vår forståelse av de eldre runene..

Dette innlegget er allerede blitt lest.22.ganger